Stødig kunst om ustabile prosesser

Anna Daniell, Dyttet i ryggen, sparket i magen, 2023. Foto: Christina Undrum Andersen

Den sjette Lorck Schive Kunstpris tilbyr mental sjukdom og spark i magen, forbudt dans og resirkulering av den materielle verden. Fire kunstnere på høyden av sin kreative makt holder fram den menneskelige erfaring i konsentrert form.

TRONDHEIM
Lorck Schive Kunstpris 2023
Anna Daniell, Ane Graff, Joar Nango, Ahmed Umar
Trondheim Kunstmuseum
Står til 17. september

På utstillingen Lorck Schive Kunstpris handler det meste denne gangen om å være i prosess. Det har ikke bare med at jeg i iveren klarte å ankomme Trondheim Kunstmuseum minst en dag for tidlig, og slik fikk problemet med – eller muligheten til, alt ettersom man ser det – å møte ennå langt fra ferdige utstillingsrom. Når man først er i denne potensielt kinkige situasjonen, byr det seg også åpninger til refleksjon rundt andre aspekter enn det ferdige, for ettertiden fikserte kunstverket.

En mulig analyse av den sjette Lorck Schive-prisutstillingen kan være at den holder fram en slags avklart uavklarthet – et kontrollert kaos som trer fram i både verkenes innhold og i utstillingen som helhet. Det er muligens en litt løs formulering, men inntrykket etter å ha brukt dagen blant kunstnere og kunstverk er at det er like mye i tilblivelsen og i det åpne prosjektet at kunstneriske innsikter skjer. Når man så endelig velger å skru igjen lokket og presentere rommet og verket som ferdig, kan det like gjerne dreie seg om et nærmest vilkårlig trinn i verkets utvikling, en tilstand valgt like mye av deadline og tidspunktet for utstillingsåpning som at kunsten har funnet sin endelige form.

Fra Joar Nangos installasjon. Foto: Christina Undrum Andersen

Landstrykerestetikk
Av de fire nominerte, Anna Daniell, Ane Graff, Joar Nango og Ahmed Umar, er det Daniell og Nango som nok vil nikke mest anerkjennende til en slik arbeids- og verkbeskrivelse. Det er ellers i utgangspunktet lite som overlapper de to imellom. Nango har etablert seg som en av de mest profilerte yngre kunstnerne i Norge i dag, med prosjekter som handler om forbindelser mellom materielle og sosiale prosesser, ikledd en slags fluxus- eller arte povera-inspirert landstrykerestetikk.

Hans romlige installasjon her er utført med god hjelp av den rumenske kobbersmeden Lajos Gabor som Nango møtte under sin reisende forberedelse for documenta-installasjonen European Everything i 2017. Gabor har hamret til en rekke lamper som punktbelyser og dramatiserer Nangos oppsett bestående av slanke trestammer, gamle møbler, maskindeler, tekstiler, jekkestropper og ganske mye mer. Verket oppleves som en teatral, nærmest sjamanistisk fabulering omkring tradisjon og modernitet, naturmystikk og forbrukskultur hvor tolkningsrommet holdes like åpent som installasjonen er formløs og eksentrisk.

Anna Daniell, Dyttet i ryggen, sparket i magen, 2023. Foto: Christina Undrum Andersen

Varighet i vår tid
Daniells bidrag har den fortellende tittelen Dyttet i ryggen, sparket i magen, og framstår som en skulptursamling, eller som et slags «gruppeportrett» nærmest – av karakterer og gestalter i klassiske skulpturmaterialer og -former: en steilende hest i bronse, to muralmalerier, kubeformer i marmor og så videre. Daniell legger på lignende vis opp til en vilter assosiasjonslek hvor fortolkningen nok vil sprike like mye som verkene peker i mange retninger. Prosjektbeskrivelsen foreslår rommet som en kunstens «Noas ark» for vår tid, med et sammenbindende element i en åpen spekulasjon om hva som blir stående igjen etter oss av både kunstneriske og sivilisatoriske verdier.

Ane Graff, The Goblets, 2023. Foto: Christina Undrum Andersen  

Endringsprosesser i høye stettglass
Daniells kunst er slik både sivilisasjonskritisk og optimistisk morsom, og – som Nangos gjenbruksestetikk – intuitiv og åpen for de innfall og ideer som måtte oppstå i prosessen.

Ane Graffs og Ahmed Umars rom kan i dette perspektivet oppleves som mer definert og sluttet. Men også i Graffs nærmest vitenskapelige undersøkelser av sammenhengen mellom kjemiske substanser og mental sykdom, og i Umars tolkning av en bryllupsdans fra hjemlandet Sudan, er det variasjoner over endringsprosesser som trer fram som en fellesnevner.

Graffs The Goblets er sju korte «fortellinger», preget i rød skrift over glassplater stilt opp på en hylle lang veggen, med sju korresponderende cocktail-glass på slanke sokler spredt ut over gulvet. Hvert glass inneholder ulike kjemiske og fysiske, og potensielt skadelige substanser som forefinnes i mat og i miljøet rundt oss, som så er tilført salter som igangsetter endringsprosesser i materialet. Materialet antar dramatisk vakre, rødlige fargetoner som deretter forsegles med et lag glassklart silikon. Resultatet ser ut som en blanding av avanserte drinker og fristende desserter, og petriskåler med bakteriekulturer og dødelige virus fra et biokjemisk laboratorium. Graff evner her å estetisere det tvetydige møtet mellom skjønnhet og undergang på gripende og visuelt spissformulert vis.

Fra Ahmed Umars danseperformance under åpningen av Lorck Schive Kunstpris. © Ahmed Umar / BONO 2023. Foto: Christina Undrum Andersen

Den sosiale kroppen
Det samme kan man konkludere Ahmed Umars The Third med. Verket består av en video og et rikt ornamentert kostyme, i tillegg til en serie danseperformancer som Umar, som vel knapt har rukket å komme til hektene etter sin kritikerroste utstilling på Kunstnernes Hus, vil gjennomføre på enkelte tidspunkter i løpet av utstillingen. The Third er engelsk for et nedsettende sudanesisk uttrykk for gutter og menn som tiltrekkes av kvinnesfærens gjøren og laden, en tiltrekning Umar aldri har lagt skjul på at han selv deler. Her har han lært seg en avansert bryllupsdans, forbudt etter 1970-åras «islamske renessanse» og under ulike politisk-religiøse styrer i Sudan. Dansen symboliserer overgangen fra jente til kvinne og må slik sett også kunne forstås som et relatert ritual knyttet til sosial og kroppslig endring.

Performancen fikk jeg altså ikke sett i levende live; dansen måtte jeg betrakte på en laptop, og ellers leve meg inn i handlingsforløpet gjennom Umars egen forklaring. Det er mulig at omstendighetene bidro til å forsterke totalinntrykket av Lorck Schive 2023 som først og fremst en manifestasjon av ustabilitet og uvisse utganger. Det er i så fall den menneskelige erfaring i konsentrert form, og kanskje er dette utstillingens egentlige styrke.

    Stikkord