Dystre visjoner på Høvikodden

Farah Al Qasimi. Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

New Visions, den andre fototriennalen i regi Henie Onstad Kunstsenter, er lite optimistisk på verdens og virkelighetens vegne.

Bilde på forsiden: Istvan Virag, Pixel Pitch, vol. 4, 2023. Video på LED-panel. Foto: Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

HØVIKODDEN, Bærum
Henie Onstad Kunstsenter
New Visions – The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media
Står til 17. september

Historiens andre fototriennale på Henie Onstad Kunstsenter setter den kuratoriske passernåla ned i Midtøsten, og trekker en vid sirkel omkring mange av de ressurs- og geopolitisk mest eksplosive områdene i verden, fra tidligere sovjetrepublikker i Sentral-Asia til havbunnen i Østersjøen. Utstillingen, som bærer den fulle tittelen New Visions – The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media, er en internasjonal satsning på kamerabasert, såkalt ny mediekunst. Ordlyden «New Visions» kan følgelig tolkes på to måter: Samtidig som utstillingen søker å holde tritt med og framvise det siste innen teknologisk, kamerabasert kunst, tar den også mål av seg å presentere hvordan samtidskunstnere relaterer til «den samtidige tilstand» i sin alminnelighet.

Det umiddelbare inntrykket av andreutgaven av New Visions er at vesentlig vekt er lagt på andre del i foregående setning. Sammenlignet med 2020-versjonen, som opplevdes som rettet mot det eksperimentelt tekniske og mediespesifikke ved samtidsfotografiet, er fototriennalen denne gangen mer eksplisitt politisk. Det er ikke overraskende at verkene som gir den mest umiddelbare resonansen her handler om kunstig intelligens og krigen i Ukraina – det siste årets to kanskje mest omdebatterte og definitivt mest urovekkende og fryktskapende utfordringer i vår del av verden.

Almagul Menlibayeva, AI Realism, Quantar 2022, 2022. Kunstig intelligens-genererte bilder, inkjet-print. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Overraskende vri med «AI»
Almagul Menlibayevas prosjekt AI Realism, Quantar 2022 tar oss lukt inn i tidas svarte hull. Slik verket er montert på Henie Onstad Kunstsenter ser det riktignok ikke ut som noe særlig. Rammeløse fotografier montert i gridmønster på veggen i kombinasjon med en videoskjerm og øretelefoner hører til samtidskunstens standardformat, og er ikke sånn umiddelbart inviterende i store gruppeutstillinger. Men Menlibayeva evner å fortelle en mektig og gripende historie med overraskende vri.

Utgangspunktet for AI Realism er de folkelige demonstrasjonene i hjemlandet Kasakhstan i januar i fjor, som ble så hardt slått ned av russisk-dominerte sikkerhetsstyrker at hendelsene i ettertid har fått betegnelsen «blodige januar». Menlibayeva har samlet øyevitneskildringer fra demonstrasjonene og matet disse inn i en kunstig intelligens-algoritme som så har produsert «bildedokumentasjonen». Resultatet ser ut som en blanding av Francis Bacons skrekkvisjoner og Goya på hallusinogener. Hello world! har algoritmene skrevet inn med caps lock over ett av bildene. Hallo, kunstig intelligens! Er dette hva vi har i vente?

Ketuta Alexi-Meskhishvili, Georgian Ornament, 2021. Pigmentprint på tekstil. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter  

Skjønnhet i misæren
Utstillingen er i det hele lite optimistisk på verdens og virkelighetens vegne. Ikke at kunstnerne ikke prøver å se skjønnhet i misæren. Ketuta Alexi-Meskhishvilis Georgian Ornament benytter plastposer i en nærfotografering av det tvetydige plastmaterialet i en utforskning av lys og transparens, noe som resulterer i fargerike, ornamentale mønstre. Likeledes blander Dilyara Kaipova tradisjonell tekstilkunst med vestlig popkultur i framstillingen av den usbekiske bomullsproduksjonens rolle og skjebne i sovjettida, med folkloristiske drakter som skulpturelle innslag i utstillingen.

Anna Engelhardt/Mark Cinkevich, Onset, 2023. Stillbilde fra video.  

I den geopolitiske skarpenden
Slike estetiske godbiter til tross, det er livserfaringer i den geopolitiske skarpenden som trekker oppmerksomheten. Ukrainske og Oslo-bosatte Lesia Vasylchenko gir et blikk inn i geologiske endringer av våre livsvilkår, radioaktivt avfall og konsekvensene av krigen i hjemlandet; estiske Kristina Ôlleks skulpturelle foto-objekter av sjøsalt viser den truende veksten av giftige alger i Østersjøen.

For den som gir seg tid, er de to filmarbeidene vist i mørklagte bokser blant det som etterlater aller sterkest inntrykk. Haig Aivazian bruker funnet filmmateriale til å lage en historie om lys, fra hvaloljelamper til LED-belysning, og lysets rolle i alt fra overvåkning til blackouts, fra Paris og New York til hjemlandet Beirut. Den russisk-belarusiske duoen Anna Engelhardt og Mark Cinkevich’ dystre og mørke fortelling om russisk kolonialisme er slik sett et talende toppunkt i New Visions. Via fritt tilgjengelig etterretningsmateriale og datagenererte filmeffekter maner de fram en dystopisk visjon av vår tid der russiske militærbaser i Syria, Belarus og Ukraina danner det scenografiske miljøet. Slett ingen lystig forestilling, men like fullt bilder av en virkelighet som oppleves å krype nærmere innpå for hver time som går.

Stikkord