The museum is present

OSLO
Before Tomorrow
Astrup Fearnley Museet
Står til 8. oktober

Astrup Fearnley Museets 30-års jubileumsutstilling er en vandring langs halvt gjengrodde stier for mange av oss. Heldigvis er Before Tomorrow også rik på nye ervervelser, og har et par overraskelser på lur som gjør helheten til like mye en informativ og underholdende tur som en nostalgisk opplevelse. Before Tomorrow kan forstås som en fortelling i utstillingsform om samtidskunstens og postkonseptualismens overtak, i internasjonal og i norsk sammenheng; om en privat kunstsamling og uvanlig store pengesummer, og om museale opp- og nedturer.

Astrup Fearnley Museet åpnet i en rommelig kjelleretasje i et forretningsbygg i Kvadraturen i 1993. To tiår seinere flyttet det inn i det iøynefallende, men utstillingsfaglig utfordrende bygget under buetak på Tjuvholmen. Underveis dit skulle museet flekse større institusjonelle muskler enn hva man var vant til i norsk sammenheng. Både i form av sin finansielle makt og sin teft for «det globalt samtidige» har det privateide museet vært mer formativt for det lokale kunstlivet enn mange kanskje har vært klar over eller vil innrømme.

Glamorøs postmodernisme
Da museet åpnet var Museet for samtidskunst også i sin spede barndom. Den statseide versjonen av samtidskunstens høyborg i Norge åpnet i 1990 og la i starten vekt på en symboltung og litt dyster, seinmoderne arte povera-inspirert etterkrigskunst. Det samme kunne i grunn sies om Astrup Fearnley-samlingens første periode. En hovedsatsning for museets grunnlegger Hans Rasmus Astrup hadde vært ekspresjonistisk maleri og den eksistensielle figurasjonen til School of London-kunstnere som R.B. Kitaj, Francis Bacon og Lucian Freud.

Det skulle imidlertid raskt endre seg. To hendelser i museets første tiår skulle bidra til å gjøre Astrup Fearnley til det vi oppfatter at det er i dag. I 1996 kjøpte museet et av nittiåras mest omdiskuterte kunstverk, Damien Hirsts Mother and Child (Divided), de to delte dyrekadavrene i formalintanker. Det innevarslet en ganske radikal endring i museets estetiske orientering, noe som fikk full uttelling med ansettelsen av Gunnar Kvaran som direktør i 2001. Med Kvaran bak roret, ofte i kuratorisk samspill med den internasjonale superkuratoren Hans Ulrich Obrist, ble Astrup Fearnley et brohode for en type global, glamorøs postmodernisme man knapt hadde sett i landet tidligere. Standarden ble slik sett satt og bekreftet året etter, med det mildt sagt oppsiktsvekkende kjøpet av Jeff Koons’ porselensskulptur Michael Jackson and Bubbles for over 50 millioner 2002-kroner.

Høydepunkter i kø
Before Tomorrow er tuftet på etterdønningene av denne estetiske dreiningen. De velbevandrede i utstillingshistorikken vil treffe mang en kjenning blant de drøyt 100 utvalgte fra en samling som teller over 1500 verk: Fra Cindy Shermans ikoniske film stills til Nicole Eisenmans artige slapstick-maleri Destiny Riding Her Bike fra nåværende direktør Solveig Øvstebøs første utstilling i 2021; fra et av Jeff Walls monumentale fotografier i lysbokser til Matthew Barneys CREMASTER Suite; fra Fischli & Weiss’ snurrige balansearrangementer til Shirin Neshats dystre videovisjoner om det postrevolusjonære Iran.

Børre Sæthres gjennombruddsverk, den retrofuturistisk-inspirerte og designsmekre installasjonen My Private Sky er interessant nok først nå kjøpt inn til samlingen, 22 år etter at den ble vist på museet første gang. Sæthres flørt med sci-fi-kitsch og seksuelt ladet eventyr vil ganske sikkert bli en gjenganger på TikTok og Instagram utover sommeren.

Høydepunktene står ellers i kø rundt hvert hjørne og bak hver skillevegg. Her er ett av tyske Albert Oehlens alltid lekre pop-ekspresjonistiske malerier; Charles Rays superklassiske performance-foto og treplanke Bench (1974); Douglas Gordons doble Taxi Driver-videoprojeksjoner i Through a looking glass fra 1999 og Jeff Koons’ sjeldent utstilte, flytende basketballer Three Ball Total Equilibrium Tank fra 1985. Dessuten får vi for første gang i norsk sammenheng stifte bekjentskap med et av Kara Walkers veldige veggarbeider som konfronterer amerikansk slavehistorie, og som dominerer den største utstillingssalen.

Blant mer lokale nyinnkjøp finnes malerier av Mikael Lo Presti og Asal Peirovi og et tekstilverk av Ann Cathrin November Høibo, alle fra relativt nylige utstillinger på STANDARD (OSLO), en serie akvareller av Vanessa Baird og to kollasjer av det nye norske stjerneskuddet Frida Orupabo.

Konvensjonelt
Before Tomorrow byr kort sagt på så mange fulltreffere at det nesten blir vanskelig å finne vektige motargumenter. Et legitimt innspill synes likevel å være at i den store sammenhengen, hvor denne samlingen naturligvis tar sikte på å være, er utvalget i bunn og grunn ganske konvensjonelt. Kunstnere som Sherman, Koons, Hirst, Bruce Nauman, Christopher Wool og Wolfgang Tillmans har, tross alt, stått på hovedmenyen hos de største og mektigste museene, galleriene og samlerne i verden i tiår; har man penger nok handler det jo ofte mye om å være til stede. Det er vel derfor den bitre ettersmaken av at museet i sin tid kvittet seg med noen av sine største skatter, i helt sentrale verker av Bacon, Freud, Gerhard Richter og Andy Warhol, kjennes så sterk.

Astrup Fearnley Museets kanskje betydeligste fortjeneste er normaliseringen av postkonseptualismen og det man kanskje kan kalle en gryende post-postmodernisme blant et større publikum i Norge. Ikke minst gjennom den gjentatte satsningen på regionale temautstillinger og framvisningen av ny kunst fra det globale sør, har museet stått forbilledlig fram, selv om sporene etter disse ikke er så tydelige i Before Tomorrow. Utstillingen er først og fremst en bekreftelse på samtidskunstens æra i vestlig sammenheng, en kunsthistorisk periode som det går an å spekulere i at er i sin siste fase. Hva som kommer etter får man tro at vil åpenbare seg i Astrup Fearnley Museets saler de kommende 30 år.