Åpen dør mot by og bygd

VESTFOSSEN
Nesten voksen
Vestfossen Kunstlaboratorium
Står til 24. september

Noe av det første som møter publikum på Vestfossen Kunstlaboratoriums 20-års jubileumsutstilling, Nesten voksen, er en montasje av de tyske fotografi-nestorene Bernd og Hilla Becher. Parets oppsiktsvekkende systematiske og analytiske avbildning av gammel industriarkitektur, fotografert rett forfra i svart-hvitt og i flatt lys, skulle bli en brekkstang inn i et postmoderne og mer konseptuelt fotografi i 1960- og 1970-åra. Plasseringen i utstillingen er strategisk og betimelig. Ikke bare sender den signal om at det er flere kunsthistoriske landemerker i vente lenger inn i utstillingen – som vel de fleste kunstinteresserte vet, rager Becher-paret blant de største i samtidskunsten. Den er også en meta-refleks og kommentar på de samme omgivelsene vi fysisk befinner oss i, og åpner for å resonnere litt rundt historie og kultur i det postindustrielle landskapet som er Vestfossen.

Det gamle industristedet vokste fram rundt treforedlingsindustrien på 1800-tallet, og cellulosefabrikken var stedets hjørnestensbedrift frem til nedleggelsen tidlig i 1970-åra. Nå er det postindustriens kulturøkonomi som regjerer i de gamle fabrikkhallene på Vestfossen. Nesten voksen er en framvisning i summarisk form av et utstillingssted som har vokst seg til, fra det optimistiske prosjektet kunstner og gründer Morten Viskum satte i gang rundt årtusenskiftet.

2003-klassen
Vi var vel flere som den gang var i tvil om levedyktigheten til et senter for samtidskunst ute blant duvende kornåkere. To tiår seinere kan den vesle staben se tilbake på både morsomme og oppfinnsomme utstillingsideer, og til og med landets første – og hittil eneste – «gallerimesse» i Kunstlaboratoriets første år. Class of 2003 presenterte en kommersiell kunstscene på norsk, med den tidas top dogs som Galleri Riis, Wang, Christian Dam og MGM; Sølvberget fra Stavanger og Bouhlou og S.E. fra Bergen.

De fleste av disse er forøvrig borte for lengst, så der må den spesielt interesserte eventuelt grave seg fram til et lite stykke kunsthistorie på egen hånd. Class of 2003 er ikke med i selskapet her, siden det kortvarige prosjektet verken var en regulær utstilling eller del av kunstlaboratoriets program. Når det likevel er blant eventene som først renner meg i hu, er det et tegn på at under Kunstlaboratoriets og det tilliggende Arena Vestfossens paraply har skjedd mer enn hva de årlige sesongutstillingene tilsier. For eksempel det kunstnerdrevne «galleriet» Landings stilte ut internasjonale størrelser som Simon Denny, Andrea Geyer og Matthew Buckingham – i starten i en trang trappeoppgang, derav navnet – i perioden 2008–2022, og ga oss mang en artig stund.

Viltert blant stjernene
Det har for så vidt også hovedprogrammet gjort. Til tider har det gått viltert for seg, arrangørene har tidvis ikke latt seg be to ganger om å sette oppsiktsvekkende clickbait-titler på utstillinger som nok har vist seg å være mer får i ulveklær – fra OH MY GOD! (2007) og Contemporary Chaos (2018) til If you don’t like art, goodbye, fuck off, go home.. (2017) som har vist seg adskillig mindre pønk enn lokkende titler skulle tilsi. Samtidig har altså utstillingene med hyppig frekvens smelt noen av samtidskunstens største navn opp langs veggene – med ett og annet gullkantet innstikk fra den norske kunsthistorien.

Mange av dem har dukket opp i sideprosjektet Galleri Star, hvis navn får vi tro er valgt ut fra ambisjonen om å bringe kunstnere fra øverste hylle, à la Bechers, til Vestfossen. Paret inntok galleriveggene med sin kjølige foto-konseptualisme i 2012. Utstillingsprofilen her er i likhet med hovedutstillingene uten en egentlig rød tråd over tid, annet enn å framvise et ønske om å vise kunst som kan være like mye til glede for de store massene som for den mer kresne connaisseur uti samtidskunsten. Å bla seg gjennom utstillingshistorikken her betyr å støte på overraskelser som den britiske, og for mange nok ganske ukjente, 88-årige maleren Rose Wylie (2015), den kontroversielle amerikanske fotografen Sally Mann (2010) og norske storheter som Anna Eva Bergmann (2022), Fritz Thaulow (2019) og Peder Balke (2021).

Selvsikkert prøvende
Hovedprogrammet er slik sett bygget på samme lest – og på Viskums eget erverv. Han har bygget opp en etter hvert betydelig samling som også har dryppet jevnt inn i utstillingsprogrammet. Til tiårsjubileet i 2013 tok man like godt konsekvensen av denne tette forbindelsen fullt ut, og stilte ut Viskums kunstsamling i stor bredde i En kunstner som samler kunst, med en verkliste på godt over 200 titler.

Nesten voksen er slik sett en fortsettelse og en inventarbeholdning både over historikk og privatsamling, selv om det ikke er klart her hva som er den nøyaktige fordelingen. Som for jubileumsutstillinger flest er det ikke et hovedanliggende å komme med de helt store kunstfaglige påstandene. Om Nesten voksen skulle ha et statement, må det være å signalisere en 20-åring som fremdeles prøvende, men også selvsikkert balanserer mellom kunstnerisk teft og et både sympatisk og smått populistisk ønske om åpne dører mot by og bygd.