Vann over hodet

JEVNAKER
Blue
Marianne Heske
Kistefos Museum, Skulpturparken

«Hans» truet med å bli hovedattraksjonen idet hordene av gjester til Kistefos AS’ årlige krepselag for finans- og kulturelite veltet ut av bussene som tok oss ut til Jevnaker. Som kritiker er undertegnede naturligvis bare med på del én av evenementet – som en oppladning og betimelig samtalestarter i krepseteltet seinere på kvelden starter arrangementet med avduking av årets nykommer til skulpturparken. På veien dit går vandringen kloss opptil den ellers beskjedne Randselva som nå er forvandlet til et vilt stryk for å ta unna de voldsomme vannmassene etter Hans’ herjinger. Elva er mer passende som rafting-arena enn som pittoresk bakteppe for skulpturparken. En tidligere institusjonsleder uttrykker bekymring for om Ilja Kabakov-installasjonen er trygg; vannet står helt opptil fundamentet. Og skjebnen til det omfattende og ambisiøse verket til Pierre Huyghe, montert på en øy ute i elva i fjor, er i skrivende stund uviss – deler av verket er trolig for lengst skylt på havet.

Det iøynefallende museumsbygget The Twist står derimot fremdeles støtt over elva, der Marianne Heskes Blue nå troner langs nordre bredd. Blue er en variant av et av Heskes tilbakevendende motiver, et antikvarisk dukkehode som har kommet i mange versjoner fra kunstnerens hånd opp gjennom åra. Kistefos-utgaven er støpt i bronse, og farget i en klar ultramarin eller himmelblå som formelig skyter ut av skogen i bakgrunnen og glitrer i kapp med elvesprøyten under seinsommersola. Det glitrer i dukkens klare overflate også. Fra dens lukkede øyne renner det også vann – som tårer, riktignok ikke på langt nær så stridt som i elvestryket, men likevel megetsigende og med stor patos.

Klassisk og svulstig
Sånn umiddelbart er det mulig å tenke at det kanskje må være en grense et sted, for hvor mange versjoner det er mulig å vri ut av en i og for seg triviell gjenstand. Ur-dukken fant Heske på loppis i Paris for femti år siden. Siden har den framstått i mange av Heskes både klassiske og mer svulstige arbeider: som modell for en slags vitenskapelig-analytisk tilnærming der frenologiske «forskningsdata» er påført hodet som kart og notasjoner; som objekt i mer relasjonelle og sosialt orienterte prosjekter, eller som motiv i grafikk og videoarbeider.

Som monumentalskulptur kan oslopublikummet også møte hodet i Torshovdalen, der det sju meter høye HODET N.N. har skuet utover hovedstaden siden 2014 som del av Sparebankstiftelsen DNBs Skulpturstopp-prosjekt.

Kunstnerisk uttværet
Det mer melankolske Blue skriver seg dermed inn i et langvarig og mangfoldig, men også kunstnerisk uttværet prosjekt. I teksten som følger versjonen på Kistefos blir dukkehodet knyttet til alt fra feministisk kritikk til naturkrefter ute av kontroll, slik Heske opplevde det i barndommens bratte og værutsatte Tafjord. Det siste er noe av hva tårenes silder også henspiller mot; sånn sett er den iltre brummingen fra elva slett ikke til hinder for den kunstneriske opplevelsen.

Samtidig er det en grense for hvor tung metaforisk bør det nostalgisk-vakre dukkehodet kan bære, om det er aldri så dramatisk framstilt. Det er vanskelig å se at formen kan ha tilsvarende kunstnerisk relevans eller presisjon i sitt politiske eller kulturspesifikke innhold som for eksempel det slitte huset Heske plasserte foran Stortinget i 2015 (House of Commons), for ikke å snakke om den superklassiske gjerdeløas tur-retur Tafjord-Centre Pompidou i 1980.

Skulpturparken på Kistefos har for øvrig allerede et verk av Heske i sin etter hvert rikholdige samling, videoverket Homage to Leo the Lion fra 2006 som ble permanent installert i parken i 2014. Det er vanskelig å se av Blue at det skulle være presserende nødvendig å tilføre samlingen enda ett.