Hybrid kropp, splittet fortelling

Signe Johannessen, Trofé (bein, gips, grafitt, gummi, hestehår, vitrinebord), 2020. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo / Oslo Kunstforening

Signe Johannessen gjør norsk solodebut med utstillingen Posthumous Tales, et fascinerende dypdykk i hva menneskers overgrep mot naturen har betydd for fellesskapet. Til tross for en sterk kunstnerisk kjerne, bærer utstillingen preg av å ville gripe over for mye.

OSLO 
Posthumous Tales 
Signe Johannessen 
Oslo Kunstforening 
Står til 17. september 

Oslo Kunstforening presenterer Signe Johannessens første separatutstilling i Norge, Posthumous Tales. Johannessen er født i Alstahaug, på nordnorsk side av Sápmi, og bor og arbeider i Gnesta utenfor Stockholm. I tillegg til sin internasjonale utstillingsvirksomhet er hun, sammen med kunstner Erik Rören og kurator Caroline Malmström, initiativtaker til Art Lab Gnesta – et kunstnerdrevet initiativ som undersøker økologiske og historiske spørsmål gjennom kunsten. Caroline Malmström er også medkurator for utstillingen som nå vises på Oslo Kunstforening og som reiser videre til Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær i november.  

Å bryte med vante fortellinger 
Posthumous Tales tar utgangspunkt i uoverensstemmelsen mellom den vestlige vitenskapens kategoriske separering av arter og kunstnerens egen opplevelse av relasjoner mellom mennesker og dyr, levende og døde. En uoverensstemmelse Johannessen løser med en metode hun kaller transtemporal spekulasjon. Selve utstillingstittelen, skrevet i bein på veggen i det første rommet, kan sees som en slags formidling av metoden – med et ordspill på de engelske ordene tales/tails («fortellinger/haler») gir Johannessen oss et hint om at dyrekropper kan fortsette å fortelle historier selv etter døden, om vi lytter.  

Siden utstillingen bygger på Johannessens mangeårige og pågående undersøkelse av merkelige arkeologiske funn og museumsarkiver, vises både gamle og nye verk samt prosjekter som har blitt bearbeidet til denne utstillingen. Resultatet er sprikende, med uttrykk som spenner fra tegning til skulptur, installasjon, video, performance og publikasjoner. I det første rommet alene introduseres vi for hele seks verk, som et slags anti-raritetskabinett. 

Oversiktsbilde fra utstillingen Posthumous Tales av Signe Johannessen. Fra venstre mot høyre: Trofé Assemblage IV (2020), Trofé (i vitrinebord, 2020), Nesefløytens anatomi I-II (tegning, 2023). Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo / Oslo Kunstforening 

Hybride kropper som motstandsform 
På montere og i glassvitriner har Johannessen organisert biter av bein og hår fra ulike dyrearter, både originaler og kopier. Iblant er håret flettet. På bein-kopiene ser vi kunstnerens håndavtrykk, spor etter steder hun har massert dem. Merkene speiler de vi ser på originalene, der arkivaren har målt og markert med tusj. De er like møysommelig prosesser, men med svært ulike motivasjoner. Hennes omsorg fremstår som en konfrontasjon med måten døde kropper bearbeides i de institusjonene som forvalter kunnskap, museene. I forlengelsen av det er det også en konfrontasjon med publikum, som forbrukere av den kunnskapen. 

Videoen Swamp Posthumous (2021) lager en fortelling rundt Kvarntorpsfunnet, en arkeologisk utgraving der menneske- og dyrebein ble funnet i en myr sammen, alle fra ulike tidsperioder. Stemmen til en arkeolog snakker i du-form til beinene som om de er deler av en hybrid kropp. Så ser vi dansere iført bærbare skulpturer inspirert av det arkeologiske funnet. De lar seg dirigere av disse nye kroppsdelene, mens de beveger seg gjennom et myrlandskap. I videoen Prey/Pray (2023) møter vi en gruppe jenter som gjennomgår en lignende seremoni. Barnas alvorstunge lek starter i en lukket avdeling på et naturhistorisk museum, der de danser seg gjennom arkivet av døde dyr. De ender opp ute i en skog hvor leken blir til et slags transformasjonsrituale. Jentene forvandler seg til dyrene de synes å sørge over, som en slags motstand mot det de opplevde i museet.  

Det er likevel ikke før animasjonen Gjenoppstandelser (2023), som projiseres på en vegg helt innerst i lokalet, at beinene fra Kvarntorpsfunnet får tilbake sin handlekraft. Det lille rommet har beholdt noe av byggets arkitektoniske særpreg, og dette blir grunnen som beinene tentativt kravler over. I hakkete bevegelser danser de opp veggene og rundt i rommet, i et forsøk på å finne frem til hverandre.

Detalj fra Gjenoppstandelser (animasjon, 12 min. loop), 2023. Foto: Tiril Flom 

For mange historier 
To tegninger, Nesefløytens anatomi I-II (2023), gjengir nok en hybrid kropp. Et dyr med fløyte som nese, funnet i gipsstukkaturen i første etasje. Rådmannsgården, hvor Oslo Kunstforening holder til, er den eldste bevarte bygningen fra det historiske Kristiania, bygget samme året som den store bybrannen i 1624. I Oslos byhistorie markerer utviklingen av Kvadraturen en brytning med middelalderen, og starten på en modernisering. Referansen til 1600-tallet fortsetter i verket Wet Wand for Future Fires (2023), en skulptur inspirert av historien om hvordan hornene fra Grønlands narhvaler ble importert og formidlet som enhjørningshorn. En samling Christian IV, danskekongen bak Kvadraturen og Kristiania, visstnok ønsket å få monopol på.  

Med sine arbeider bringer Johannessen slike stedsspesifikke tidsstempler inn som en del av sin spekulative praksis. Posthumous Tales bærer tydelig preg av et behov for å gjenfortelle disse øyeblikkene, med et kritisk blikk på det storsamfunnet aksepterer som fakta. Men mylderet av verk og deres tilhørende historier gjør det vanskelig å henge med, og utstillingen tar nesten form av en retrospektiv utstilling som mangler litt informasjon. Her kunne det gode, gamle uttrykket «kill your darlings» kommet godt med. 

    Stikkord