Rådhuskunstnere mot skolepenger

Nylig vedtok Stortinget en lovendring om innføringen av skolepenger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Jad El Khoury (f.v), Damla Kilickiran og Liv Bugge laget et banner i protest, som de flagget fra rådhusatelierene. Foto: Tiril Flom

Liv Bugge, Jad El Khoury og Damla Kilickiran er de tre kunstnerne som holder til i rådhusatelierene fra 2022 til 2024. Til tross for ulike kunstnerskap, er de klart enige om én ting – utdanning skal være gratis for alle.

Høyt oppe i Oslo rådhus’ vestre tårn er det tre store atelierer. De har vært der siden 1930-årene, for kunstnerne som jobbet med utsmykningen av rådhuset parallelt med byggingen. Da rådhuset endelig åpnet i 1950 og utsmykningen ble sluttført, ble atelierene åpnet opp for kunstnere som gjorde oppdrag for kommunen. I 1995 vedtar bystyret nye retningslinjer for utlån der kunstnere kan søke innen tre kategorier – etablert, nyutdannet eller utenlandsk – og der et kunstfaglig utvalg, utpekt av Rådhusets forvaltningstjeneste (RFT) og Kulturetaten, står for tildelingen. Slik fungerer ordningen fremdeles.  

I en tid med massive endringer i både kunstfeltet og akademia – 40% av kommunens atelierer går straks ut på dato uten alternativ løsning for kunstnerne, det innføres studieavgift for internasjonale studenter uten kompenserende stipendordninger på plass, landets eneste fotolab legges ned, for å nevne noen – lurer jeg på hvor trygg atelierordningen i rådhuset egentlig er.  

Med dette spørsmålet i bakhodet går jeg for å møte Liv Bugge, Damla Kilickiran og Jad El Khoury, billedkunstnerne som i perioden 2022-2024 er tildelt atelierene. Hvordan er det å jobbe i rådhustårnet og hva er kunstnerne der oppe opptatt av for tiden?  

– Gjør noe stort!  
Liv Bugge er tildelt det største atelieret på 180 kvadratmeter, som er forbeholdt en etablert kunstner med fast bopel i Oslo.  

– Jeg føler det roper veldig mye. Rommet sier: «Gjør noe stort! Gjør noe stort!» Men så sier heisen: «Det ække så mye som kommer inn i meg,» sier hun og ler. 

Billedkunstner Liv Bugge i sitt atelier. Foto: Tiril Flom

Innerst i atelieret er det installert store trehyller, som likevel tar liten plass i rommet. Vi sitter i en sofa midt i rommet, ved siden av en fikenplante hun har holdt i live i over 20 år. På bordet foran oss er det en liten skulptur i blåleire, som Bugge forteller meg er en 3D-modell av det undersjøiske landskapet på oljefeltet Maria på Haltenbanken i Norskehavet. Skulpturen er en del av verket Goliat, Draugen og Maria (2021) som blant annet ble stilt ut på den store oljeutstillingen Opplevelser av olje på Stavanger kunstmuseum og skal stilles ut på High Line Channel i New York fra 13. juli i år. 

– Jeg blir veldig opprørt over at Norge tar så lite ansvar overfor sin aktivitet i andre land. Det er ikke ett kontinent som ikke Equinor er dypt inne i. Vi vet at det er menneskene som bor der og de økosystemene som bærer veldig mye større del av byrden av det fossile avtrykket enn det vi gjør. For vår økonomiske vinning, vår velferdsstat. På den andre siden: Jeg ser dette med skoleavgift som en del av det samme koloniale prosjektet. Å da skulle være så usolidarisk mot internasjonale studenter, det forsterker jo bare alt som er skeivt. Vi blir verstingene, sier Bugge.  

Ut av vinduet i 13. etasje, henger et banner med slagordet «Free education for all». De tre kunstnerne står samlet i solidaritet med studenter fra land utenfor EØS og Sveits, som nå blir rammet av den nylig vedtatte lovendringen om skolepenger. Som innføres allerede til høsten. For kunstutdanningene er det snakk om opptil 700.000 kroner i året. Mange har allerede trukket søknaden sin.  

– Det sitter veldig dypt i europeisk kultur at kunsten har en viktig posisjon i samfunnet, det er jo en grunn til at kunstnere er de første til å knebles i totalitære samfunn. Dette med armlengdes avstand er i tillegg et viktig demokratisk prinsipp i Norge. Det er en tanke om samfunn der kunstnerne er tilstede med en vitnefunksjon og en kommentatorkraft, men også at kunsten er en del av selve språket, formuleringen av livet og hvordan vi ønsker å leve det som samfunn. Liksom presset på artsmangfoldet, virker det som at det for tiden er et klima for at man bare kan ta bort viktige rettigheter og prinsipper – som at kunnskap er noe som er gratis og deles, og ikke kan eies – uten at det får konsekvenser. Og det er veldig skummelt, sier Bugge. 

I ukene frem mot avstemming i Stortinget om innføring av skoleavgift, flagget kunstnerne sitt banner med slagordet «Free education for all» i solidaritet med de internasjonale studentene som blir rammet. Foto: Liv Bugge

Budskap om håp 
– Jeg hadde ikke vært her nå hvis det var skoleavgift da jeg ble tatt opp på studiet. Jeg ser det som et filter, sier libanesiske Jad El Khoury, som i fjor fullførte en master i Kunst og offentlige rom på KHiO.  

Du mener for å holde folk utenfor? 

– Jeg mener det er et klassespørsmål. Bare de som har råd vil få komme inn. Rikdommen ved å ha studenter fra hele verden, løfter utdanningsnivået. Med mindre mangfold av kulturelle bakgrunner tror jeg studiet vil tape mye. 

El Khoury har fått tildelt atelieret på 45 kvadratmeter som er forbeholdt utenlandske kunstnere. I sitt kunstnerskap jobber han med temaene traume og helbredelse, og også om å leve i den ustabile situasjonen i Libanon. Tilfeldigheter er et viktig element i hans praksis, som ofte tar form av midlertidige og poetiske inngrep i ulike by- og naturlandskap.  

På to av veggene i atelieret henger store stripede pledd fra et tidligere prosjekt. Over pulten, et tenkt prosjekt for luftetårnene i Losæter. I et hjørne vokser en haug med fargerike Post-it-lapper. De er del av et deltakende kunstverk, Care Portal (2022), som stilles ut på gatekunst- og graffitimuseet Straat i Amsterdam. Verket er et metallgitter funnet på en butikkfront i Beirut som er fylt med kulehull fra borgerkrigen, der besøkere kan legge igjen budskap om håp. Hver måned får han nye lapper i posten. 

Lapper med budskap om håp fra det deltakende kunstverket Care Portal (2022) av Jad El Khoury. Foto: Tiril Flom

Fremover jobber Jad El Khoury med en rekke offentlige kunstprosjekter, blant annet for Landart Gjerdrum, en biennale for land art ikke langt fra Gardemoen. Årets tema er leirskredet i Gjerdrum som fant sted for to år siden, og El Khoury planlegger å gjøre intervjuer med redningsteamet som en del av sin prosess. Til selve arbeidet, planlegger han å gjøre et midlertidig, stor-skala inngrep i en åker som ligger i et skråplan langs veien. Verket vil altså være synlig fra både fly og biler som kjører forbi.  

– Et godt rom for paradokser 
Den yngste av de tre kunstnerne, svenskfødte Damla Kilickiran, har fått tildelt atelieret for nyutdannede billedkunstnere, som er på 95 kvadratmeter. Både Bugge og Kilickiran hadde atelier i Startblokka på Økern før de flyttet inn i rådhuset.  

– Jeg har ikke leid subsidiert atelier fra Oslo kommune tidligere. Det er også første gang jeg sitter i et veldig stort rom, men jeg jobber likevel i små serier. Vi får se hva det blir – det har tross alt bare gått syv måneder. Det tar også tid å komme inn i en arbeidsflyt på et nytt sted, og spesielt her. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har Livs rom, sier Kilickiran og ler. 

Kunstner Damla Kilickiran trekker to kort fra tarotbunken i sitt atelier på rådhuset. Foto: Tiril Flom

Selv fullførte Kilickiran en Master i billedkunst ved Kunstakademiet på KHiO i 2020. På spørsmålet om skolepenger, mener hun at det hovedsakelig vil ramme studenter fra det globale sør og føre til en utestengelse som vil påvirke kunnskapsproduksjonen fremover.   

– I en kollegial sammenheng har det alltid vært viktig og fint at folk fra andre steder nyanserer og også skaper det kunnskapsfeltet en orienterer seg i. Hvem vil gå på et homogent universitet? Selve intensjonen er jo å lære fra variasjoner av erfaringer! Jeg har helt fantastiske kolleger og venner jeg ellers aldri ville ha møtt hvis det ikke hadde vært for gratisprinsippet, sier hun. 

For tiden jobber hun med en serie tegninger til sin første soloutstilling utenlands, på Galerie Noah Klink i Berlin, som tar utgangspunkt i funnede notater og ideogrammer. Ved å se på ulike dokumenter hun ikke selv klarer å tyde, forsøker hun å finne nye måter å danne mening på.  

– Det blir en vågal utstilling for meg, fordi den er veldig abstrakt. Jeg øver meg på et slags blikk for å tyde mønstre som man egentlig ikke forstår, og som avdekker forskjellige følelsesmessige tilstander, sier hun og legger avslutningsvis til. 

– Det kan være litt angstfremkallende å jobbe i forhold til et helt nytt språk, eller å bevege seg inn i et spor man egentlig ikke har utviklet et språk for. Men det er også det som gjør det morsomt, så det er litt paradoksalt. Og dette er et fint rom å forholde seg til paradokser i. 

I tidligere arbeider har Damla Kilickiran latt seg inspirere av kurvelinjalen, eller «the lesbian ruler», som både et redskap for å tegne og en skulptur i selv. Foto: Tiril Flom

    Stikkord