– Som å miste armer og bein i en arbeidsprosess

Digital og analog film er like forskjellig som oljemaleri er fra akvarellmaling.

— Tacita Dean (i samtale med Thora Dolven Balke, Objektiv #10)

Helt siden fotolabben Studio Technika ble etablert i 1980 har det vært et av de aller viktigste stedene for fotografer som arbeider analogt. For en stund siden fikk vi som bruker labben beskjed om at gården hadde fått ny eier og at de må lukke dørene 23 juni. Da opphører leiekontrakten, og de store maskinene er for dyre til å flytte et annet sted. Tilbudet som daglig leder og bildeprodusent Helge Hovland og analog ekspert Atle Carlsen har kunnet gi oss fotografer disse tiårene er helt uvurderlig. Som et eksempel, utstillingen Skinvelop av Ingrid Eggen - som for tiden vises på Oslo-galleriet MELK - er i sin helhet produsert der. Her bruker Eggen huden som materiale og åsted for alle våre sanser. Hun vil og se nærmere på hvordan transformasjoner av hud kan formidle språk og undersøkt løs og aldrende hud som potensiale for kroppslig ekspansjon og rekonstruksjon. Eggen presiserer at om dersom Studio Technika forsvinner blir det en katastrofe for henne, da må man dra til utlandet for å få gjennomført et slikt prosjekt. Det sier seg selv hvor vrient, dyrt og også umulig det blir dersom man ikke har økonomien til det.

Det er et sted vi ikke kan miste sier Line Bøhmer Løkken i en pressemelding hun har skrevet sammen med Linda Bournane Engelberth som er styreleder for Stiftelsen Bjørka, Thale Fastvold, styreleder for Forbundet Frie Fotografer, og billedkunstner Janne Talstad. De kaller situasjonen for en unntakstilstand. Løkken utdyper videre at dette er som å miste armer og ben i en arbeidsprosess. Det er det flere som enige med henne i. Jeg ba kollegaer skrive til meg om hvorfor Studio Technika er viktige for dem. Det er det eneste stedet som kan fremkalle den helt spesielle type fargefilm som Jason Havneraas bruker i sin praksis. Det er et sted som gjør ting skikkelig, som flere andre presiserer. Den Bergen-baserte fotografen Klara Sofie Ludvigsen forteller at hun reiser til Oslo hver gang hun skal produsere bilder fordi Carlsen er den eneste som kan - og vil - klebe analog fiberprint. Hun mener Studio Technika gjør landet større, og om det blir borte blir vi bare en tørr, innskrumpet rosin. Og det blir jo uunngåelig veldig mye mer tungvint å fotografere med film om de forsvinner, ifølge Knut Egil Wang. Han mener også at norsk fotografi blir fattigere om de forsvinner. Erle Kyllingmark fremkalte sin første film der da hun var 20. For henne har Hovland og Carlsen vært uvurderlige samtalepartnere i mange år, og hun ser på labben som en av hennes gode arbeidsplasser.

Og det er kanskje nettopp dette som gjør at ord som ‘unntakstilstand’ brukes. Studio Technika er ikke bare en fotolab hvor man kan få fremkalt og printet analogt. Det oppleves som så mye mer for mange av oss. Når man kommer dit for å lage et bilde er Hovland og Carlsen involvert i hele prosessen. Det er som Dean sitatet tilsier, en stor forskjell mellom den analoge teknikken og den digitale. Og akkurat som malere holder fast i sine paletter, holder flere av oss godt fast i våre analoge kameraer.

Neste tirsdag skal Studio Technika ha møte med den nye gårdeieren. Det er mitt håp at denne korte teksten - med sitater fra disse ulike fotografene - kan bevise labbens åpenbare relevans. Samt Hovland og Carlsens helt uunnværlige tilstedeværelse på samtidsfotografiscenen. Det er ingen andre som kan fylle skoene etter dem.