Mediets magi

Paris
Bourse de Commerce
Tacita Dean
Geography Biography
Del av gruppeutstillingen Avant l’orage
Lucas Arruda, Hicham Berrada, Frank Bowling, Judy Chicago, Tacita Dean, Thu van Tran, Robert Gober, Dominique Gonzalez-Foerster, Pierre Huyghe, Benoit Piéron, Daniel Steegmann Mangrane, Alina Szapocznikow, Cy Twombly, Danh Vo, Annicka Yi.
Utstillingen står til 11. september

Med klimakrisen som bakteppe, blir naturens skjørhet tolket av ulike kunstnere i den større gruppeutstillingen Avant l’orage (før stormen) på Bourse de Commerce i Paris. Dette gjennom videoer, fotografier, skulpturer og installasjoner, både fra Francois Pinaults egen samling og i helt nye verk. Som en del av denne presentasjonen, har Tacita Dean utviklet filmen Geography Biography, en film som er blitt til et slags selvbiografisk kart over alle hennes reiser. 

Utilsiktet selvportrett
Inne i den vakre rotunden til det som tidligere var et kornmagasin midt i den franske hovedstaden, har hun fått spesialbygget en rund paviljong. Inne i den er det plassert en rund struktur som huser to filmprosjektorer, og det er bare å ta plass på benken som følger hele veien rundt maskinene. Det 18 minutter lange verket vises som et diptyk med to projeksjoner som sakte roterer rundt. Hver projeksjon viser levende bilder sammenstilt med stillbilder, collager skapt av kassert materiale fra Deans tidligere filmer sammen med gamle postkort fra hennes egen samling. Ved å hente frem filmsnutter som hun tidligere har klippet vekk, beskriver kunstneren resultatet som et slags utilsiktet selvportrett, og som en memento mori – serie.

Det første som møter meg er et stillbilde av dresskledde ben satt sammen med en film av glade barnetær. En annen collage viser et bilde av et menneske fanget i et evig stup fra en veldig høy klippe, som heldigvis er på vei ned mot en film fra en havbunn. Jeg fester meg ved et svart-hvitt postkort fra en landevei, satt sammen med et klipp fra filmen The Green Ray fra 2001. Det dreier seg om fenomenet med det grønne lyset, eller stripen, man kan skimte akkurat når solen går ned i havet.  

Når maskinen roterer og projeksjonen treffer enten inngangen eller utgangen av rommet, blir sikkerhetsvaktene – mer eller mindre frivillig – med i verket, og skaper enda et narrativ i de allerede fragmenterte historiene som presenteres. Publikum må ved jevne mellomrom reise seg og flytte seg videre rundt på benken. Hoder kommer ofte inn i projeksjonen, det blir en ekte analog opplevelse som passer perfekt for den britiske kunstneren, kjent som en forkjemper for nettopp dette mediet.

Fange det som forsvinner
Det er ikke så mye en lengsel etter å fange det som allerede er tapt, men etter det som er i ferd med å forsvinne for Dean. Hun er utdannet maler, og tar for seg begreper som hukommelse og tid i sin praksis. Dette gjennom blant annet film, fotografi, tegninger og collager. Inne i Galerie 2 kan vi se The Wreck of Hope, en over syv meter lang originaltegning av en tusen år gammel isbre, tegnet med kritt. Og fotografier av japanske kirsebærtrær, retusjert i ettertid med fargeblyanter for å forsterke opplevelsen – begge objekter som er ved å forsvinne, isbreene av global oppvarming, og de rosa trærne som kun blomstrer noen uker hver vår.  Dean arbeider langsomt, tegner for hånd og jobber med film, ofte som en slags protest mot det hun kaller dematerialiseringen av bildet.

Filmens skjørhet
Jeg har tenkt mye på det Tacita Dean en gang sa i en samtale med den norske kunstneren Thora Dolven Balke; at problemet er at det er så mange mennesker som ikke forstår — eller som velger å ikke forstå — at digital og analog film er like forskjellig som oljemaleri er fra akvarellmaling. Man bruker mediene forskjellig.

Det er meditativt å sitte i paviljongen og se på de gamle bildene sammen de kornete filmene. I filmen om den grønne solstrålen gjør Dean nettopp et poeng ut av at den kun kommer til syne på den celluloide filmen når den blir fremkalt, men ikke gjennom videokameraets digitale piksler. Selv om det er naturens uendelige skjørhet som er utgangspunktet for selve gruppeutstillingen, blir det kanskje filmens skjørhet som får fokus i Geography Biography, - et verk som minner oss om magien ved det analoge.