Lemfeldig behandling av kritikerne – nok en gang

Dette til tross for at det, for å nevne et relevant eksempel i kunstsammenheng, allerede i 2016 ble slått fast at kunstkritikerne og kunstdiskursen er en viktig del av kunstfeltet. Og slik det formuleres i den artikkelen det her er lenket til – en artikkel jeg, som leder for arbeidsutvalget, seksjon Kunst i Norsk kritikerlag, var med på å skrive: «Den offentlige diskusjonen om visuell kultur er dessuten en del av kunsten selv, den siteres og refereres til i en rekke verk.» (min utheving). Utvalget for Statens Kunstnerstipend, Sekretariatet, kom den gang (i 2016) ved en gjennomgang av kunstnerstipendene med et forslag om at kritikerne ikke lenger skulle sortere under kunstnerstipendene. Vi argumenterte mot dette forslaget, som har ligget i ro etter dette – frem til nå. Hvor det igjen tas opp. I stedet for å videreføre en ordning som fungerer utmerket, fremmer nevnte utvalg et forslag om å avvikle kritikerstipendene. Det er Stortingsmelding meld 22. punkt 4.5.6 som mange høyt ansette kritikere i feltet de siste dagene – med rette – har reagert sterkt på:

«Departementet meiner at kritikarar er viktige formidlarar og brubyggjarar mellom kunstnar og publikum. Kritikken har ein pedagogisk funksjon og bidreg til å stimulere interessa for kunst og bør kulturpolitisk sikrast. Virket deira ligg likevel etter departementet si vurdering ikkje naturleg innanfor målgruppa og føremålet til forskrifta. Difor føreslår departementet at stipendkomiteen for kritikarar vert avvikla, og at midlane til kritikarane vert overførte til Norsk kulturfond, som allereie har ordningar som kan vareta kritikarar.»

Midlene som har blitt brukt på stipender til kritikere er i stortingsmeldingen foreslått overført til Norsk kulturfond (Tidsskrift og kritikk) som, på sin side, ikke har kunnet bekrefte at de vil øremerke midlene. Til Klassekampen onsdag 14. juni kommenterer leder for tilskuddsordningen Tidsskrift og kritikk i Kulturrådet, Ida Habbestad, forslaget fra Utvalget for Statens Kunstnerstipend på følgende vis: «Det vil være pussig å ta kritikerstipendene ut av en ordning som har et administrativt apparat til å dele ut stipender, og inn i en ordning som ikke har det.» Videre uttaler leder i Norsk kritikerlag, Preben Jordal i samme artikkel i Klassekampen, at den profesjonaliseringen av kunstkritikken som man har sett de senere årene står i fare: «Kunstnermeldingen synes å gjøre kritikken til en parasittær disiplin som kunsten klarer seg fint uten. Men det er en misforståelse at kritikerens oppgave er å formidle pedagogisk, for ofte er kritikken et viktig korrektiv som setter det som foregår i kunstfeltet, inn i en større sammenheng.»

Dersom det er slik at det i samfunnet regjeringen ønsker seg både finnes kunst av høy kvalitet og mye forskjellig kunst (slik det formuleres i Kunstnarkår), kreves det definisjoner av og samtaler rundt både hva som er kunst og hva som er kvalitet. Til en viss grad speiles en slik forståelse i, blant annet, punkt 2.2 i «Kunstnarkår», der det i et avsnitt oppsummeres at kvalitetsvurderinger av kunst er «...ein kontinuerlig samtale i og rundt felta».

Avviklingen svekker perspektiv og bredde i kunstfeltet
Når det kommer til stykket foreligger det imidlertid ingen tydelig vilje til å sikre seg at kunstkritikerne kan fortsette å søke om stipend for å kunne bidra til den viktige samtalen i og rundt kunstfeltet. Vi står dermed i fare for at det kun blir kritikere som allerede er well off som har mulighet til å satse seriøst på kritikeryrket. Dette harmonerer dårlig med Stortingsmelding 22. sin øvrige ambisjon om å rekruttere bredt inn i kunstfeltet.