Til Kultur- og utdanningsutvalget

Det er vanlig å begynne innspill som dette med en liten anekdote. Så da kan jeg jo fortelle om Planka, et kunstnerdrevet visningsrom startet av Anna Daniell i Oslo i 2008. I stua i leiligheten hennes var det en liten hylle litt høyt på veggen. Det var Planka. Der stilte hun ut en rekke kunstnere, i over to år.

Planka er et godt eksempel på hvor lite plass kunstnere i Oslo ofte har. Få har drevet et mindre visningsrom enn Planka. Vel, bortsett fra kunstneren bak visningsrommet Brown Cube — som dere kanskje kan gjette — befant seg inni kunstnerens rumpe. Jeg var aldri på vernissage der. Jeg tror det bare var en åpning.

Men nå spiller jeg på en klisjé om kunstnere, som sære folk, som driver med, bokstavlig talt, smale ting.

Så da får jeg også lyst til å nevne, at ifølge UBS Global Art Market Report nådde det samlede globale salget av kunst av forhandlere og auksjonarius 695 milliarder kroner i 2022, og steg med 29 prosent fra 2020. Og at Anna Daniell, kunstneren bak Planka, de siste årene både har hatt atelier i Rådhuset, og utsmykket bygget. Hun er i år nominert til Lorck Schive kunstpris, en av de største kunstprisene i landet.

Kanskje jeg også burde nevne, at i Oslo, har 600 kommunale arbeidsplasser, 5 direktørstillinger og over 700 000 årlig besøkende kommet ut av ett eneste kunstnerskap, 79 år etter Edvard Munchs død. Jeg tror det er greit å si, at den investeringen samfunnet gjorde i atelier og arbeidsstipend til Munch mens han levde, var verdt det.

Norsk kulturbarometer kom frem til at tre av ti unge nordmenn «drev med kunst» i 2021. Det er nesten en tredjedel av landets unge. Med en så kunstinteressert befolkning, er det mulig for kommunen å se kunst som et verktøy i møte med omstillingen vi står ovenfor.

Men hvis verdiene kunsten genererer, skal komme fellesskapet til gode — må det tilrettelegges for større produksjons- og distribusjonsnettverk i byen. Det krever politikere som har tro på feltet.

Det er selvfølgelig obligatorisk å nevne, at kunst peker på friheten demokratiet er ment å gi. At kunst er en vesentlig del av ytringsfriheten. Dette sies så ofte, at det er lett å overse. Så jeg synes det er verdt å ta tid til å komme med et eksempel. 

Og det er ikke “Ways of Seeing”, men heller en kulturkamp i Norge i 1932 der mange kristne raste — mot et annet teaterstykke. Guds grønne enger av den amerikanske  dramatikeren Marc Connelly, som skulle settes opp på Nationaltheatret. 

I stykket opptrådte en svart mann som Gud – noe mange den gang så på som blasfemisk – og i tillegg drakk og bannet de på scenen. Styret på Nationalteateret, etter oppfordring fra Stortinget, forbød teateret å framføre stykket, og teatersjef Halfdan Christensen leverte inn sitt avskjedsbrev en uke senere. 

På den ene siden var opprøret mot stykket, og støtten stykket fikk fra statsminister Johan Ludwig Mowinckel, en av hovedgrunnene for at Kristelig folkeparti ble grunnlagt. 

(Det står det ikke om på Wikipedia, der sies det bare at partiet ble stiftet i 1933 «og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere»)

På den andre siden ble stykket allikevel vist under en privat forestilling på Nationaltheatret - i ytringsfrihetens navn. På første rad satt Johan Ludwig Mowinckel. 

Det gjør godt å høre om en statsminister som sto opp for den kunstneriske ytringsfriheten på den måten. 

Det viser også skillet mellom kunst og underholdning. Underholdning er tilpasset hva publikum vil ha. Publikum er mesteren, verkene kun en respons. Men i kunst utfordres publikum, noen ganger til den grad at de ikke en gang vil eller får lov til, å møte opp. 

Ytringsfrihet er en av mange grunner for at Oslo bruker fellesskapets ressurser på å støtte kunst- og kulturfeltet. Denne støtten skaper jevnlig debatt. Jeg vil påstå at dette støtteapparatet er et fortrinn. At problemet heller er, at det ikke har blitt satset stort og helhetlig nok på kunstfeltet.

I innbyggeroppropet som ligger til grunn for dette innspillet, fikk vi inn over 600 signaturer på noen få timer. Det viser hvor dramatisk det er for byens kunstnere at 150 kommunale atelier nå forsvinner. 

Siden 2013 har byen vokst med nesten 100 000 innbyggere, men dagens politikk vil føre til færre kommunale atelier i byen enn det vi hadde for ti år siden.

Det er sikkert forskjellige meninger her om hvor mye kommunen skal støtte kunst og kultur, og på hvilken måte. Men det jeg tror vi kan være enige om, er at når en ordning først er vedtatt, skal den forvaltes forsvarlig. Kommunen skal ha gode og forutsigbare leieforhold, og administrere oppgavene sine på en eksemplarisk måte. Kommunen skal vekke tillit hos byens innbyggere — og det er ikke nok å skru på en bryter i Økern blokka.  

Vi varslet allerede i 2021 om at byrådets atelierpolitikk ville føre til store problemer for byens kunstnere, gå utover inntektsgrunnlaget til mange, og skape usikkerhet for enda flere. Det har den nå gjort. For kort å oppsummere de siste månedene, hvor Aftenposten, NRK, VG, Vårt Oslo, Kunstavisen, Kunstkritikk, Samtiden og Subjekt har kjørt sak etter sak: 

Først avslørte VG at Kulturetaten har gitt gratis-kontrakter til en rekke kommersielle aktører, som har gått i arv og blitt solgt videre mellom privatpersoner siden 1930-tallet.

Så meldte Aftenposten at kommunerevisjonen flere ganger mellom 2019 og 2022 har tatt opp «vesentlige mangler» med Kulturetatens utleievirksomhet.

Så skulle Kunstnerne på Ila pensjonat ut for å gi plass til Ukrainske flyktninger. Jeg vet ikke om en annen yrkesgruppe i byen som fikk beskjed om at deres arbeidsplasser skulle approprieres for å gi rom til flyktninger.

Huset ble senere vurdert som ikke egnet til formålet.

Kort etter fikk Kunstnerne i Kirkeristen krav om å etterbetale, til da ukjente fellesutgifter, med en ekstraregning på 230 000 kroner. Etter en rekke mediesaker, trakk kulturbyråden kravet.

Så viste det seg at de nye atelierene som skulle opprettes på Tøyenbekken allerede huset Kulturskolen, som var ute i Klassekampen med sine egne krasse ord.

Jeg slet med å sove i frykt for utkastelse, fortalte kunstner Lena Trydal i Subjekt 2. mai. Hun valgte å flytte fra sitt kommunale atelier til et privat.

Og sist ut; i forrige uke skulle Kulturetaten øke leia med hele 300 prosent med to ukers varsel, for flere av atelierene. Så kom nok en kontrabeskjed. Kulturetaten skulle ikke sette opp leieprisene allikevel.

Disse forholdene er kritikkverdige. Det er ikke slik en ordning som skal komme kunstnere til gode burde forvaltes.

Kommunen har lent seg på lite gjennomtenkte, midlertidige løsninger – også før Gamal ble byråd – som har skapt stor usikkerhet og dårlige arbeidsforhold. Det motsatte av atelierordningens uttalte mål.

Vi mener disse problemene lett kan la seg løse, og vi har derfor presentert utvalget for en rekke forslag i oppropet:  

• Omgjøring av Ila pensjonat til permanent atelierordning,  
• Opprette atelierer på Veterinærhøgskolen for å veie opp for at Myntgata 2 forsvinner,  
• Utarbeidelse av nye leiekontrakter der a-konto avregning avvikles.  
• Sette av 1% av kommunens eiendom (27.000 kvm) til permanente atelierer,  
• Tilrettelegge arealer til atelierer i nye statlige og kommunale kulturbygg,   
• Utrede et større residency-program,  
• Utarbeide skattefordeler eller andre insentivordninger for å oppfordre private aktører til å opprette subsidierte atelierer.

Vi mener at prioritet nummer en nå er å gjøre atelierene på Ila pensjonat permanente. Det vil vise at dere ennå ønsker kunstnere i sentrum av byen; at handling følger ord; og at den kommunale satsningen på kunstfeltet vokser i takt med befolkningstallet. Ikke minst vil man slippe å oppleve at 150 kunstnere skal lete etter atelier i byen samtidig.

Kommunen har ingen planer for bygget. Så la det gamle kulturbygget på Ila fortsette sin rolle som sosial møteplass, la det bli et hus for kunst og kultur som kan åpnes opp og komme lokalbefolkningen til gode. Hvis man kaster kunstnerne ut av sentrum, hva tilsier da at ikke det samme kommer til å skje om 5 til 10 år, i nye atelierer lenger utenfor bykjernen? At kunstnerne kun ønskes velkommen i områder i utvikling, frem til fortetningspolitikken skyver oss enda lenger ut i periferien.

På Ila har kunstnerne etablert seg over 5 år, og kombinasjonen av atelierer, galleri, butikk og restaurant i et historisk kulturbygg i sentrum, viser hvor positiv en slik ordning er, både for bydelen, næringslivet og kunstnerne i byen.

Vi etterlyser kontrakter på Ila på 5 + 5 år. Det vil si — vi ber om standard kommunale leiekontrakter innenfor de allerede etablerte vedtektene til atelierordningen. Vi ber om en etterlengtet — og lovet — satsning på kunstnerisk infrastruktur.

Jeg har et subsidiert atelier, og kom derfra nå. Det er jeg oppriktig takknemlig for. Det har gjort at jeg kan bo og arbeide i byen. Om 6 måneder må jeg, sammen med 150 andre kunstnere, gå planka.

Målet i Oslo kommunes kunstplan, er å skape et levende kunstmiljø, en kunstby som trekker kunstnere til seg, heller enn å støte dem unna. Ingen andre har samme mulighet til å bedre hverdagen for kunstnere i Oslo som byrådet, og dette utvalget.

Jeg ber dere — innstendig — om å vise omtanke for alle byens kunstnere.