Hva er en kvinne?

Elise Storsveen, Fødselen (2022) i Vigelandmuseet. Tekstil, applikasjon. Foto: Øystein Thorvaldsen

Billedhoggeren Gustav Vigeland viet sitt kunstnerskap til å skildre hele spekteret av menneskelige erfaringer mellom liv og død. Eller, ikke absolutt hele, viser Storsveen med utstillingen Hetebølgene

OSLO 
Vigelandmuseet  
Hetebølgene  
Elise Storsveen 
Utstillingen står til 14. mai 2023 

I utstillingen Hetebølgene viser Elise Storsveen tre tekstilarbeider der hun løfter fram egne kroppslige erfaringer som kvinne. Hennes monumentale fremstillinger av temaer som fødsel og hetetokter står i skarp kontrast til den øvrige samlingsutstillingen i Vigelandmuseet. Med det utfordres også livsverket til Norges mest kjente billedhogger.  

Face-off mellom to monumentalister 
Gustav Vigeland (1869-1943) brukte i sine skulpturer kroppen til å fremstille universelle temaer som kjærlighet, liv, alderdom, død og åndelighet. Han har markert sitt territorium på Frogner med Vigelandsparken og Vigelandmuseet, som en gang huset hans atelier.

Storsveen er kjent for sine monumentale tekstiler og collager, men også sitt kritiske blikk på kunsthistorien som kunstner og kurator. Det er kanskje bare riktig at hun får breie seg ut på museet historisk fargesatte vegger. Som kurator er Storsveen forøvrig aktuell med utstillingen En heftig opplevelse for et ungt sinn på Henie Onstad kunstsenter. Der trekker hun fram nordiske kunstverk fra samlingen, fra 50-tallet til nå, og det er ikke første gangen hun tar for seg et bestemt tidsspenn: I 2013 kuraterte hun og Eline Mugaas Hold steinhårdt fast på greia di, en toneangivende utstilling på Kunsthall Oslo om norsk kunst og kvinnekamp fra 1968 til 1989. 

I arbeidene som stilles ut på Vigelandmuseet tar Storsveen i bruk noen formale grep som knytter seg til ulike kunsthistoriske grener og håndverkstradisjoner. Teknikker hun bruker er applikasjon, vattering, maling og collage. Et nikk til fauvismen i den sterke fargebruken, og inspirasjon fra kubismen i oppstykkede komposisjoner. Innslag av abstraksjoner frembringer et stort følelsesregister, og surrealistiske grep maner fram psykologiske aspekter bak motivene. 

Elise Storsveen, detalj av Hetebølgene (2022–23) utstilt i Vigelandmuseet. Tekstil, vattert og malt. Foto: Øystein Thorvaldsen

Kroppslige erfaringer 
Det første verket jeg møter har samme tittel som utstillingen, Hetebølgene. Fem ruvende skikkelser er montert inntil fondveggen. Ved første øyekast ligner de marionetter, på grunn av stålvaierne som holder dem oppe. Men som helhet danner de en frise.  

Den midterste, en turkis kvinneskikkelse med røde blinkskiver på bestemte kroppsdeler, kan ses allerede fra motsatt side av bygget. Fra avstand står hun midt i døråpningen som en slags påminnelse eller distraksjon for publikum som beveger seg gjennom den faste utstillingen av Vigelands arbeider.  

Til venstre for henne står en figur med tre pupper på kne, som om hun tilber den neste figuren, en mørkeblå kvinne med et gult lys som stråler rundt hodet. På høyre side vender en sittende figur ryggen til, mens en annen ubesluttsom figur ser ut til å strekke seg i begge retninger.  

De todimensjonale tekstilarbeidene tar utgangspunkt i raske skisser Storsveen har laget mens hun har opplevd hetetokter. Jeg har selv ikke kjent overgangsalderen på kroppen ennå, men det er vel å anta at de psykedeliske fargene og mønstrene forteller om en sterk kroppslig opplevelse. Jeg regner med at de røde blinkskuddene representerer en følelse av varme, ubehag eller smerte – bare å glede seg til at biologien «angriper»!  

Hva er en kvinne? 
Men skyteskiver på en kvinnekropp gir meg først og fremst assosiasjoner til nivået av iakttagelse og vold som rammer kvinner, særlig transkvinner, hver dag. Verket Mellomrommene, stilt ut på andre siden av museet, gir meg den samme følelsen. En kvinneskikkelse i rosa toner, som om hun er naken, manøvrerer seg vekk fra en blå figur med lange fingre. I bakgrunnen lusker en annen skygge. Kvinnen har på en høyhælt sko. Er hun på byen eller på jobb? Uansett blir det her en utrygg situasjon, en reell trussel som konsekvens av å leve i en seksualisert kropp.  

Elise Storsveen, Mellomrommene (2018-2022). Tekstil, applikasjon. Foto: Øystein Thorvaldsen

Det siste verket, Fødselen, tar opp en helt annen fasett av kroppen og seksualiteten – fødsel. Kvinnens store, neongule mage er sentrert i komposisjonen som en overnaturlig fullmåne, mens armer og bein spreller etter noe å holde seg fast i. Buret som omslutter kroppen synes iblant å bore seg gjennom henne. Ansiktet er vendt mot oss, men øynene ser bort. En åpen munn slipper ut et skrik. Verket måler hele ni meter i lengden og fremstår som et monument for fødsel, preget av frykt og smerte.  

I motsetning til Vigelands harde, monokrome steinarbeider, er Storsveens tekstilarbeider myke og fargerike. Hun tar i alle de aktuelle arbeidene utgangspunkt i sine personlige erfaringer. Ved å vise frem høyst normale fysiologiske prosesser i en kvinnekropp som fremdeles er tabubelagt, åpner Hetebølgene opp for videre diskusjoner om kvinners posisjon i samfunnet. Det personlige er, som kjent, politisk.  

Jeg er allikevel usikker på hvor godt utstillingen klarer å forholde seg til andre definisjoner av en kvinne enn noen som føder og kommer i overgangsalderen. Kanskje kommer en oppfølger, fra Storsveen eller andre, der også andre definisjoner inkluderes i utstillingskonseptet.  

    Stikkord