Sandra Mujinga til MoMA

To verk av Sandra Mujinga ble nylig kjøpt inn til The Museum of Modern Art (MoMA) i New York. De to videoinstallasjonene Flo (2019) og Pervasive Light (2021) blir med det innlemmet i museumssamlingen, og skal stilles ut i hver sin utstilling i løpet av 2023.  

– Det kjennes veldig bra, veldig surrealistisk, veldig rørende å være en del av samlingen. Jeg føler mye på en gang. Begge verkene betyr mye for meg. Spesielt Flo som er oppkalt etter moren min. Så, det tar litt tid å ta det innover meg. Men det er stort, det merker jeg, sier hun. 

I 2022 var Mujinga første kunstner ute i Munchmuseets utstillingsserie Solo Oslo og stilte dessuten ut i Milk of Dreams, kuratert av Cecilia Alemani, under den 59. internasjonale utstillingen på Veneziabiennalen. Hun er for tiden i gang med montering av soloutstillingen Love Language på visningsstedet Croy Nielsen i Wien, og er aktuell med soloutstillingen I Build My Skin With Rocks ved Hamburger Bahnhof i Berlin. I tillegg deltar hun i gruppeutstillingene Twilight Land på Moderna Museet i Stockholm og Europa, Oxalá på Museum for Central Africa i Tervuren, Belgia.

Verket Flo skal få sitt eget rom på MoMA, som en del av et skiftende utstillingsprogram knyttet til museumssamlingen. Utstillingen åpner 3. mars og står i omtrent et år. Installasjonen består av et hologram inspirert av bodybuilderen Anne Marie Crook, akkompagnert av et egenkomponert lydspor. Verket ble først vist på Bergen Kunsthall i 2019. 

Installasjonen Pervasive Light skal vises fra 5. mars til 8. juli på MoMA i en utstilling som undersøker forholdet mellom video, kunst og offentligheten. Med tittel Signals: How Video Transformed the World samler utstillingen over 70 mediekunstverk fra de siste fem tiårene, med kunstnere som Martine Syms, Harun Farocki, Dara Birnbaum og John Akomfrah.  

Pervasive Light ble først vist i forbindelse med Sandefjord Kunstforenings Kunstpris 2021, deretter på New Museum Triennale i New York. Mujinga forteller at inspirasjonen kommer fra dyphavsskapninger og at installasjonen, i likhet med flere av hennes verk, utforsker strategier for å overleve under overvåkning. 

– Det begge verkene har til felles er at de opererer i mørket. Jeg har tenkt en del rundt potensialet av å eksistere i det mørke og idéen om å kunne kontrollere sin egen synlighet. Mørket blir for meg et slags forhandlingsrom for synliggjøring av kroppen.