Skulpturer som skisser

Elise Storsveen
Et sted mellom 2d og 3d
Kunstnerforbundet, Oslo
Står til 20. juni 2021.

Mellom det flate og det utstrakte

I det større utstillingsrommet – omdøpt til Skulpturparken for denne utstillingen – kan man sirkulere rundt fire høyreiste skulpturer, og betrakte dem fra alle vinkler i takvinduets skarpe dagslys. Verkene er skåret ut av billige isolasjonsplater, i geometriske og kroppslige figurer, og montert slik at de peker ut i rommet i flere akser. Slik befinner de seg alle i skjæringspunktet mellom det flate og det utstrakte. Hver av dem har sitt eget uttrykk, med unike kombinasjoner av form og farge. Altså inngår de ikke i noen umiddelbar sammenheng, selv om de deler likhetstrekk.

De breie, rettlinjede figurene drar tankene mot lekeklosser, hvordan de kan settes oppå hverandre og ligne en skyline, altså byens silhuett. Det er noe intendert barnlig og skisseaktig over den enkle abstraksjonen, som noen steder integreres med det figurative på en måte som er formfullendt og visuelt tiltalende. Andre steder blir uttrykket litt platt. I sistnevnte tilfeller virker komposisjonen litt vilkårlig, og man får inntrykk av at verket ikke springer ut fra et klart punkt.

Vaklende konsepter

Til tross for at verkene er laget av et lett materiale, er det lite ved dem som uttrykker letthet. Ved å se ut som bebyggelse utstråler de heller tyngde, også bidratt av sandsparkelet som gir en grov og betongaktig tekstur. Her og der stikker det frem runde, kraftige kroppsdeler, som minner om Vigelands mennesker hogget ut i stein. Tyngden og materialiteten i Storsveens skulpturer bygger under temaet arbeid – i likhet med de standhaftige steinkroppene i Vigelandsparken – mens hennes skisseaktige preg forteller at noe er under arbeid.

Imidlertid oppleves ikke alle elementer like meningsbærende. Der vi ser en legg komme ut fra en sølvfarget kloss, støttet på en stabel av bøker, virker vi å være i nærvær av noens do-aktiviteter. Er dette også et form for arbeid, i likhet med den ammende morskroppen ved siden av? Hva med de skrevende leggene med høye hæler, tilhører de sexarbeidere i byen? Når verkene ikke kommuniserer så mye med hverandre, er betrakteren nødt til å ty til søkte forbindelser.

Kunstens materielle omstendigheter

Tar vi derimot turen til Arbeidsrommet, det lille rommet omdøpt for denne utstillingen, møter vi en større grad av sammenheng. Her er objekter strippet ned til sine grunnleggende identitetsmarkører, altså det som gjør at vi koder objektet som en kjent ting. Den arbitrære sammensetningen av gjenstander – bord, bok, stige, lenke – gir følelsen av å tre inn i en level i et gammelt dataspill, hvor grafikken og formene er begrenset av den ennå uutviklede teknologien. Lysende gule bananer er spredt rundt omkring, som om man skal lete etter dem og plukke dem opp for å sanke poeng, før tiden renner ut.

Litt på samme måte som den enkle grafikken i eldre dataspill er et resultat av at teknologien var på et tidlig stadium, oppleves også Storsveens skulpturer som hemmet av det materielle. Storsveen går ikke særlig hardt inn for å vri materialet ut fra sin forutbestemte form, som er flat og kantete. Men i og med at utstillingen konsentreres rundt arbeid og prosess, blir vi bevisst kunstens materielle vilkår, at kreative uttrykk i stor grad begrenses av helt konkrete og økonomiske omstendigheter, som tilgang til og valg av ulike materialer.