Utenfor rekkevidde

OSLO 
Fotogalleriet 
Hope Is a Dangerous Thing For Women Like Us, Victoria Verseau 
Vises frem til 8. januar 

Allerede i det første rommet på Fotogalleriet skaper den svenske kunstneren Victoria Verseau en overgang fra en ytre til en indre verden. Utstillingen Hope Is a Dangerous Thing For Women Like Us er hennes største soloutstilling hittil, og hennes første i Oslo. Her viser Verseau video og installasjoner med skulptur, lys og objekter som hun har samlet over flere år.

Gjennom traumet
Installasjonen som møter publikum ved inngangen er en catwalk av linoleum, The Catwalk (2021), med en serie dilator-skulpturer med tittel 5,6,7,8,9 inches; 12,14,16,18,20 centimeters (2019–2022). Som Verseau selv forklarer i en liten publikasjon som følger utstillingen, er dilatoren et redskap som transkvinner må bruke flere ganger og opptil mange timer daglig i månedene etter kjønnsbekreftende kirurgi, for å opprettholde dybden i den konstruerte vaginaen. Selv om øvelsene fungerer i denne perioden og kirurgien kan kalles en suksess, må dilatoren fortsatt brukes resten av livet. Det er ikke alltid øvelsene fungerer, og det er ikke mulig å gjøre en ny operasjon.

På catwalkens sykehus-lignende gulv er det kun én ekte dilator, men mange avstøpninger. Grepet sender tankene til forholdet mellom original og kopi. Men spørsmålet om ekte versus falsk blir fort mye mer komplisert. Det gjelder ikke bare objektene, men det menneskelige bak. Og i denne veldig spesifikke konteksten forgrener spørsmålet seg til idealer rundt skjønnhet, identitet, selvrealisering og frihet. Installasjonen står som et monument for destruktive idealer, forventninger og skuffelser.

Herfra ledes vi videre inn i utstillingen gjennom en trang, mørk gang. 

Prekær eksistens i limbo 
I forkant av utstillingsåpningen ble det arrangert en visning av Verseaus kortfilm A Ghost’s Gaze (2015–2021) på Vega scene. Filmen, som også vises i utstillingen, handler om kunstnerens tur til et sykehus i Thailand der hun møtte Meril. De delte rom etter å ha tatt den samme kjønnsbekreftende operasjonen, og de ble hverandres støtte i rekonvalesensen. Noen år senere fant Verseau ut at Meril hadde valgt å ta sitt eget liv. Kortfilmen er et forsøk på å innkapsle deres vennskap og tiden de fikk sammen, med håpet det innebar og skuffelsene som skulle komme.

Et tidevannslandskap bortenfor sykehuset blir symbolet på en eksistens imellom og/eller utenfor. Det som først virker øde og dødt, viser seg å vrimle av liv. De mange som forsvinner, her lever de. Mellom hav og land, undergrunn og en foranderlig, våt del av jordskorpen. Utenfor, skjult fra resten.

Filmen avsluttes i en gate ved skumring. Kameraet beveger seg sakte ned mot det absolutt mørke i enden av gaten. Den først gjenkjennelige, behagelige lyden av insekter blir stadig mer intens og skjærende. Det skaper en uhyggelig fornemmelse, som fortsettes i Fotogalleriet.

Den allerede nevnte catwalken danner en overgang fra den åpne gaten utenfor, til den mørke gangen som går videre mot innsiden av galleriet. Den fortsetter der kortfilmen slapp. Hva finnes der på andre siden, forbi mørket? 

Visningslokalet har blitt bygget om for anledningen, med inspirasjon fra mausoleet – et høytidelig sted for de døde. Mens jeg går fra rom til rom får jeg følelsen av å bevege meg gjennom et ruinlandskap med opphav i kunstnerens (under)bevissthet. Fragmenterte skulpturer av torsoer, hoftebein, sko og klær er dyttet inn i hulrom bak veggene. I et rom er de ryddig plassert på lave pidestaller sammen med ting Verseau hoarder, eller samler på, fra brukte hormonpillebrett og kondomer til barberhøvler, sminke og en stor konkylie. Neonrør tegner abstrakte linjer i luften og fargelegger hvert rom. Vekslende lys og lyd skaper et tempo som er med på å intensivere stemningen. 

Den uunngåelige selvutleveringen 
Mens jeg skriver dette husker jeg likevel at jeg ikke helt fikk fatt på tingene i rommet, hva de skulle bety. Det hele var vedvarende litt utilgjengelig. Det var først senere, da jeg leste katalogen, at jeg fikk tilgang til Verseaus rike indre univers.  

I den lille, men mektige brosjyren gir Verseau et sjenerøst innblikk i både egen praksis og eget liv. Når jeg går inn for å skrive om en utstilling ser jeg vanligvis bort fra slike skriv, for heller å forme min egen mening. Ofte gir tekstene i katalogene meg heller ingenting. Men i dette tilfellet var og er det Verseau som best kan fortelle, fordi hun delvis lager helt nye referanser – nye hvert fall for meg.

Av mangel på forgjengere er deler av Verseaus kunstneriske uttrykk noe utilgjengelig for meg, og jeg blir – for å forstå det hele – nærmest avhengig av hennes selvutleverende formidling. Trans-perspektiver er ikke en del av kunstkanon – et etablert formspråk har ikke fått utvikle seg der. Men med det store tomrommet i kunsthistorien følger også et utappet potensiale.

Det er en sjelden opplevelse å være vitne til en utstilling med et så sterkt budskap forankret i virkeligheten, og et formspråk som er med på å skyve grensene. For meg er det hva kunsten egentlig handler om.