–Revolusjonen i Iran er et rødt håp

Gjennom hele sitt kunstnerskap har Gelawesh Waledkhani satt fokus på undertrykte og lidende folkegrupper som er offer for krigens brutalitet. Hennes nyeste utstilling, Håp i måneskinnsnatt på Glasslåven kunstsenter i Gran, er intet unntak. Her vises blant annet videoer fra et besøk til Rojava (Vest Kurdistan/Nord-Øst Syria) i 2018, der Waledkhani dokumenterte livet i en flyktningleir og gjorde tegneworkshops og intervjuer med barn fra byen Afrin. I et intervju med Kunstavisen forklarer hun hvordan hun arbeider med aktuell tematikk gjennom kunsten. 

– Det jeg håper at folk kan se i videoene mine er det menneskelige bak en tragedie som flyktningkrise. Barna snakker om håpet om å komme seg hjem til sine hager og blomster og trær. Men klarer vi å høre det, egentlig? Hvordan kan vi være deres stemmer? Hvordan kan vi hjelpe til der mennesker er, der det er krig, uten at det fører til mer flukt?  

I sentrum er en oppfordring om å kaste lys på urett som blir begått i verden. Hun stiller seg også spørsmål om hvorfor det vises mer solidaritet med Ukraina enn andre geopolitiske kriser, som kurdernes pågående marginalisering. 

– Er det kun fordi Ukraina ligger i Europa, fordi det føles nærmere? Hva er nærhet, er det bare geografisk? For meg er det som skjer i Ukraina det samme som det som skjer i Rojava. I likhet med ukrainerne flyktet innbyggerne i byen Afrin fra folkemord, og ulike islamiske ekstremistgrupper organisert av Tyrkia har slått seg ned med sine familier i hjemmene deres. Jeg føler avsky over hvordan mennesker blir behandlet. Diktatorer som Erdogan og Putin er forente. Vi mennesker må også være forente i motstand.

Håp som solidaritetshandling 

To uker før åpningen ble Jîna Mahsa Amini drept av moralpolitiet i Teheran for å ha båret hijaben på feil måte, og Waledkhani jobbet dag og natt for å brodere hennes portrett til utstillingen. Samtidig som verket blir til, vokser motstanden i Iran. Aminis ansikt blir et symbol på kvinners undertrykkelse, og kvinner klipper sitt eget hår i protest. 

– Jîna var et alminnelig menneske som var på ferie i Teheran. Hun ble drept fordi hun viste en ekstra flik av hår. Jeg ser mye håp i den yngre generasjonen som nå protesterer i Iran. Det er ungdom i 20-årene som tar til gatene og søker utrettelig og fryktløst etter frihet mot et grusomt og overtroisk regime. 

Portrettet av Amini er brodert i papir med kunstnerens eget hår, en teknikk hun har utviklet over lengre tid. Det vises side om side med et hår-broderi av ordet «hope». Waledkhani sier kunsten er hennes måte å protestere på.  

– Hår er et udødelig materiale, en linje som vokser over tid. For meg representerer det et håp og en solidaritetshandling som er gjennomgående i min praksis.  

Utstillingens tittel Håp i måneskinnsnatt er i seg selv en poetisk bearbeiding av et underliggende engasjement. Skjult i tittelen er en referanse til Hevrîn Xelef (1984–2019), en menneskerettighetsaktivist og generalsekretær i det politiske partiet Future Syria Party som ble torturert og drept av en gruppe syriske rebeller, Ahrar al-Sharqiya (Free Men of the East). Et portrett av Xelef er med i utstillingen, tegnet med kunstnerens karakteristiske snirklete strek.  

– Navnet Hevrîn betyr måneskinnsnatt på kurdisk. Da jeg fant ut av dette ble jeg overrasket over hvor treffende det var. Navnet hennes sier virkelig noe om det hun var, en skinnende ledestjerne. 

Xelef er blant flere kvinner som har blitt drept for sin politiske aktivisme, men Waledkhani er overbevist om at kampen ikke vil snu.  

– Jeg har et mentalt bilde av Hevrîn som et granateple, med hundrevis av frø på innsiden. Hevrîn er død, men håpet vokser videre i de andre kvinnene som vil ta hennes plass og kjempe videre.

Mellom geopolitikk og levd erfaring

Waledkhani er selv født i Sør-Kurdistan under krigen mellom Iran og Irak, og har vokst opp i flyktningleiren Al-Tash vest for Bagdad. Som 14-åring ankom hun Fauske med deler av familien som politisk flyktning. 

– Jeg er i utgangspunktet opptatt av menneskeverd og kvinnesak. Arbeidet mitt blir automatisk politisk på grunn av min bakgrunn.  

Det var i Al-Tash at hun først ble introdusert til tegning. Nå jobber hun med et bredt spekter av andre teknikker som workshops, video, installasjon og hår-broderi, med sosialt engasjerte kunstverk som stiller feministiske og menneskerettslige spørsmål.  

– Det er et ekko i kroppen min, og kunsten er en måte å få det ut på.  

Kurdistan er i dag delt opp i fire områder, Tyrkia i nord, Irak i sør, Syria i vest og Iran i øst. Kurderne har over lang tid kjempet for selvstyre og har blant annet tatt kontroll over nordlige deler av Syria, også kalt Rojava, med kvinner i frontlinjen. Slagordene «Kvinne, livet, frihet», som nå ropes verden over i protest mot kvinners undertrykkelse i Iran, har rot i den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Waledkhani mener det finnes håp i at kvinnene nå blir hørt i hele verden. 

– Det vi er vitne til i Iran er ikke en protest, det er en revolusjon. Jeg ser det som et rødt håp, som en flamme som ikke lar seg slukke. Det er som en ny fase av den samme kampen som fant sted i Rojava, da de klarte å bekjempe IS med kvinner i fronten. Nå er kampen utvidet globalt i det mange kaller en hår-revolusjon, en kvinnerevolusjon.

Det gjøres oppmerksom på at Tiril Flom var ansatt i Kulturbyrået Mesén, som kuraterte og produserte Waledkhanis offentlige kunstprosjekt Rojava: The Women’s Revolution (2019) i Rosenkrantz’ gate 14.