Kjærlighetskarusellen blir temporær lysinstallasjon

Pissoaret i Stensparken, her fotografert i 2014, restaureres og får en temporær lysinstallasjon av Per Barclay. Foto: Byantikvaren i Oslo

På tirsdag avdukes Kjærlighetskarusellen, det funksjonalistiske pissoaret i Stensparken i Oslo. – En skam at det har stått der og forfalt, sier kunstner og initiativtaker til restaureringen, Per Barclay.

Tirsdag 22. november avdukes det etter hvert ikoniske pissoaret i Stensparken. Den norske billedkunstneren Per Barclay har tatt initiativ til å restaurere den utvendige fasaden, i tillegg til selv å produsere en temporær lysinstallasjon på stedet. I et intervju med Kunstavisen sier han at han ønsker å løfte både byggets arkitektoniske kvaliteter og dets skeive historie.  

– Det er en dobbel historie her. For det første er bygget i seg selv en liten perle. Det er en skam at det bare har stått og forfalt. For det andre har det denne historien; at det var et møtested for homofile. Det var en tid da det var en skam og en vanære å være homofil, og det er viktig at minnet blir tatt vare på, sier han. 

Pissoaret har over tid fått tilnavn som Kjærlighetskarusellen og Lykkehjulet, og har blitt en etablert referanse i skeiv kulturhistorie. Urinalet fikk blant annet hovedrollen i en utstilling av Børre Sæthre på Nitja i oktober 2021, som Sæthre senere vant Kunstkritikerprisen 2021 for.  

En replika av pissoaret var del av Børre Sæthres utstilling på Nitja i 2021. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein / Nitja senter for samtidskunst

Restaureringen er gjennomført av Kulturetaten i samarbeid med Bymiljøetaten og Byantikvaren i Oslo. Det funksjonalistiske pissoaret ble oppført i 1937 av byarkitekt Harald Aars som et parkelement i fotenden av Stensparken. I Kulturminneåret 2009 ble det fredet av Riksantikvaren, som en av 12 fredninger med tema dagliglivets kulturminner. Barclay forteller at han aldri ønsket å gjøre endringer på arkitekturen. 

– Uansett om jeg hadde fått lov til å gjøre noe mer inngripende, så hadde jeg ikke villet det. Dette er akkurat den idéen jeg hadde fra begynnelsen, den er ikke tilpasset noe praktisk krav fra Byantikvaren eller andre, sier Barclay. 

Fordi selve pissoaret ikke skal gjenåpnes for drift, er strukturen lukket igjen og de utvendige veggene er tilbakeført til sin opprinnelige lyseblå farge. Innsiden er likevel i fokus med hjelp av en enkel lysinstallasjon. 

– Det var viktig for meg at lyset kommer innenifra. At bygget står der som et fyrtårn, en skeiv lampe, eller en fakkel – noe i den duren, sier Barclay. 

Lyset på innsiden er programmert til å bevege seg sakte fra hvitt til varmere toner. 

– Det går over oransje før det blir rødt, og da vil det stå og pulsere. Det kan kanskje assosieres med pust eller hjerteslag. Noe fysisk og menneskelig, fortsetter han. 

Kunstinstallasjonen i seg selv er temporær, og innkjøpt av Oslo kommunes kunstsamling. Det arbeides for tiden med en publikasjon som kommer til våren. Denne vil blant annet inneholde dokumentasjonsfoto fra restaureringsprosessen av fotograf Fin Serck-Hanssen, samt en samtale med sexolog og barnebarn av byggets arkitekt, Haakon Aars. 

Barclay er basert i Oslo og Torino, Italia. Han er tilknyttet galleriet OSL Contemporary i Oslo. Barclay arbeider i en rekke ulike materialer, og er særlig kjent for å bruke spillolje i sine installasjoner. Han har et langt og tett samarbeid med Serck-Hanssen, som har fotografert flere av Barclays mest kjente og spektakulære installasjoner. 

Stikkord