Et laboratorium for fremtiden

Biennalen presenterer ingen løsning på hvordan morgendagens arkitektur fysisk skal se ut, men setter fingeren på menneskelige behov og trekker linjer på tvers av ulike prosjekters forutsetninger. Afrika har dermed blitt løftet frem som et fremtidens laboratorium - solid forankret i fortiden.

Biennalen brer seg gjennom hele byen, men hovedutstillingene er primært fordelt på to områder: Giardini og Arsenale, sistnevnte tidligere benyttet av det italienske forsvaret. I Arsenale er rammeverket for årets biennale fjorårets 59. kunstbiennale, kuratert av Cecilia Alemani (f. 1977). Det første som møter publikum er et blått rom, og årets biennale oppfattes som menneskelig: Vi snakker tid og den blå timen.

Arsenale
Arsenale har et motto – Dangerous Liaisons – som rommer 37 utstillere, og fokuserer på arkitekturpraksiser som ligger i skjæringspunktet mellom arkitektur og det «andre»; det være seg landskapet som omgir oss, vår felles kulturhistorie, verdens konflikter og ulike identiteter. For å nevne noe. I et gigantisk videoverk, Those With Walls for Windows, av kunstneren og poeten Rhael ´LionHeart` Cape (f. 1987), tvinges publikum til å gå gjennom selve verket - som en portal - hvor det også er mulig å velge en av plastikkportene på hver side, men det føles unaturlig. Videoverket er en del av Special Projects – der det har vært et ekstra tett samspill mellom kurator og utstillere.

Flores & Prats Architects viser i sin utstilling en rekke modeller og prosesser som belyser en form for emosjonell arkitektonisk arv: Utstillingen åpner for en diskusjon om hvilken verdi som kan ligge i et forlatt bygg. Et byggs minner kan være fremtidens arkitektur, forankret i fortiden.

Twenty Nine Studio / Sammy Baloji (f. 1978) er en annen praksis som i sin utstilling fokuserer på arven etter Belgias kolonalisering av det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Et presist videoverk utgjør en del av utstillingen Aequare: the Future that Never Was. En historisk utopi settes opp mot dagens virkelighet. Hvilke spor og hvilken arv finnes fortsatt etter kolonitiden og hva vil det si i forhold til byggingen av morgendagens Afrika? Her kan imidlertid Afrika lett byttes ut med verden generelt og hva vi som et globalt samfunn står ovenfor av utfordringer.

Giardini
Etter å ha vandret gjennom de trange smugene og langs kanalene der retningssansen blir utfordret, er jeg fremme ved Giardini. En demokratisk skygge er det første som ønsker meg velkommen (se øverste bildet i saken). Et tak som genererer skygge og som med ett sørger for et sårt tiltrengt svalt punkt i den stekende sola. Lesley Lokko setter den livsviktige skyggen inn i en kontekst med Afrika og den demokratiske skyggen av et tre.

Hovedpaviljongen har tema Force Majeure, der tilsammen 16 utstillere medvirker til en rik diskurs. Et fremtredende rom er viet arkitekten David Adjaje (f. 1966) der presise arkitekturmodeller av tre viser en mangfoldig produksjon, og Adjaye Associates har i tillegg en utendørs installasjon ved Arsenale. Det er et paradoks at Nobels Fredsenter i Oslo, hvis interiør var tegnet av David Adjaje, nå står for en total ombygging, der kun Nobels hage beholdes.

En vevnad i taket utgjør en visuell sammenstilling av alle prosjektene i The Laboratory of the Future. Her skapes dialog og forbindelser mellom de ulike prosjektene. Det er befriende å registrere at årets biennale både evner å vise enkelt-prosjekter og skape en romlig interessant kontekst for de besøkende.

Et unikt utstillingsrom for å forstå ideen bak årets biennale er The Archive of the Future; et rom der en blueprint av utviklingen av arkitekturen på Arsenale er presentert. Et bord der fragmenter av samtaler og dialoger rundt ulike prosjekter danner en visuelt vellykket komposisjon, der vi som publikum får ta del i prosessen. Med dette får jeg en fornemmelse av en tilstedeværende kurator. Årets utstillingskatalog, som blant annet inneholder utdrag fra formidlingstekstene til de ulike temaene, er også en påminnelse om dette. Lesley Lokko har løftet frem problemstillingene en slik utstilling har med tanke på ressursbruk og miljø. Utstillingen er med det både er en prosess og en hendelse.

På vei ut gjennom det knallgule rommet bakenfor den tidligere nevnte demokratiske skyggen og med gårsdagens blå time friskt i minne, er det naturlig å reflektere at det muligens er en subtil hyllest til Ukraina. En nasjonal paviljong som på andre året er lukket og avstengt er den russiske.  

Den nordiske paviljongen
Den nordiske paviljongen viser utstillingen Girjegumpi, et nomadisk prosjekt av arkitekt og kunstner Joar Nango (f. 1979), tidligere vist på Nasjonalmuseet, Arkitektur, i Oslo høsten-vinteren 2021-22, og det er et hjertelig gjensyn. Biblioteket er større, mer presist i sin utførelse og står i et glimrende samspill med Sverre Fehns paviljong fra 1962. Girjegumpi er tydeligvis en av de populære stedene å oppholde seg, og Joar Nangos kunst i kompaniskap med arkitekturen er særs vellykket.  

Den tyske paviljongen
Ellers vil jeg trekke frem den tyske paviljongen; et bygg med en historie som vi alltid må forholde oss til på en spesiell måte grunnet den neoklassiske ombyggingen som skjedde i 1938 av arkitekt Ernst Haiger (f. 1874 d.1952). Årets utstilling Open for Maintenance – Wegen Umbau geôffnet, en form for utsalg som viser rester fra 40 ulike nasjonale paviljonger fra fjorårets kunstbiennale, er kuratert av ARCH+, Summacumfemmer og Büro Juliane Greb. Maria Eichorn (f. 1962) sitt verk fra 2022, Relocating a Structure, er integrert i denne, og paviljongen er transformert til et lager der ulike materialer er samlet og katalogisert, og der QR-koder gir svar på i hvilke kunstneriske sammenhenger materialet var brukt året før. Det er dermed ikke en utstilling, men et levende sted der workshops blir arrangert, og der søkelys settes på hva som skjer etter en biennale. Paviljongen går til kjernen i hvilken utfordring byggebransjen har med tanke på gjenbruk og resurssløseri.  

Arkitektens rolle i vårt samfunn
Årets Biennale Architettura i Venezia lykkes i å stille spørsmål om hvilken rolle arkitekten og arkitekturen har i vårt samfunn. Biennalen fronter ingen løsning på hvordan morgendagens arkitektur skal se ut, men setter fingeren på en rekke menneskelige behov og trekker linjer på tvers av ulike prosjekter og forutsetninger. Det er også et paradoks at det hverken er høyhus eller stjernearkitekter blant utstillerne. Det er istedet et fokus på de reelle utfordringene vi som et globalt samfunn står ovenfor.