Kunstproduksjon i UNICA-bygget på Ensjø
UNICA
Ensjøveien 8, OSLO
Byggeår: 1967
Astrup og Hellern arkitekter AS
Året er 1967 og reiseeffektprodusenten UNICA flytter inn i et splitter nytt industribygg med adresse Ensjøveien 8. Bygget strekker seg over fire etasjer og er spesialisert for sitt formål. Arkitektene bak er arkitektene Astrup og Hellern – et arkitektkontor kjent for sin industrielle kompetanse og med drift i Norge siden oppstarten i 1901.
Det er et ordinært industribygg med en enkel materialpalett. Jernbetong – datidens noe upresise betegnelse for armert betong - med en fasade dekket av 1/5 stens gul tegl. Opprinnelig var alle vinduene svingvinduer av tre med det passende navnet Perspektiv. Hovedtrappen er i jernbetong mens bitrappene er utført i stål. En sentralt plassert vareheis sørget for en effektiv flyt i bygget.
Kjelleren med dagslys fra en side ble innredet til garderobe, lager, fyrrom, en spisesal for ansatte samt et tilfluktsrom. Produksjonslokale, stanserom, plastlager, malerverksted og et snekkerverksted utgjør første etasje med en fri høyde på 3,3 meter. Ytterligere rom for produksjon av kofferter, samt kontorer er fordelt på de to øvrige etasjene som har en fri høyde på 2,8 meter. Byggets totalareal er på ca. 2.600 m2.
Etter 44 år flyttet UNICA produksjon og kontorer til Funnefoss i Nes, og bygget ble solgt til Hilleren Eiendom. Bygningen med sitt fleksible plan har siden 2011 rommet atelierer og studioer av ulik størrelse og innhold der et tredvetalls kunstnere har sin daglige arbeidsplass. Bygget har nå gjennom 10 år vist seg særdeles godt egnet til kunstproduksjon og er en ressurs nabolaget trenger.
Alle næringsbygg som grenset til UNICA ble i sin tid omregulert til boligformål og deretter revet. OBOS kjøpte eiendommen i 2017 med samme målsetning. Plansaken er i disse dager ute på høring og et industribygg som idag utgjør en ultimat tilrettelegger for kulturproduksjon står dermed i fare for å bli revet til fordel for en ensartet boligblokk på fem etasjer.
Det er lett uforståelig at Ensjø som sted ikke evner å beholde noe fra sin industrielle fortid. Det burde være en selvfølge å ta vare på robust arkitektur som skaper tidsdybde og som med sitt innhold gir en unik karakter til stedet.
En attraktiv by må kunne romme mer enn en seng å sove i.