Kreativ kriminalomsorg

I en kort samtale i etterkant av debatt og utstillingsåpning spurte jeg Morten Traavik, om han trodde at den debuterende outsiderkunstneren*, allerede høyprofilerte Laila Bertheussen, kommer til å arbeide videre med kunst etter at hennes pop-up-debututstilling under Arendalsuka tas ned etter fem dager.

– Jeg håper det. Jeg ser jo på det kunstneriske uttrykket at det ligger et potensiale der til å kunne sublimere en del drifter og tilbøyeligheter, det ser jeg på som ganske stort. Hennes kunstnerskap er et mulig eksempel på hva kunst kan bidra til, hvordan kunst kan fungere.

I Norge har det i en årrekke vært kunstnere og forfattere som har jobbet aktivt – stort sett utenfor medias søkelys – med å tilrettelegge for at innsatte i fengsler skal kunne tilegne seg, eventuelt videreutvikle allerede kreative evner. Det er rett og slett en del av ambisjonen med god kriminalomsorg i Norge å tilrettelegge for at lovbrytere gjennom egen innsats – for eksempel gjennom å etablere en form for estetisk praksis – arbeider for å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Et løfterikt prosjekt i så måte er Agder Kunstakademi, en relativt nystartet utdanning for innsatte i det nye Agder fengsel. Studentene skal, kanskje noe oppsiktsvekkende, ha sin avgangsutstilling i høst på selveste Kunstnernes Hus.

Da outsiderkunstneren Laila Bertheussen selv troppet opp på Munken og holdt en personlig tale, etter den, slik jeg opplevde det, halvinteressante debatten om utstillingens premisser og kunstprosjektet (blant annet), var det tydelig at Bertheussen har opplevd å få drahjelp av Morten Traavik til å komme seg gjennom en krevende tid. Hennes egen kunstutstilling opplevdes imidlertid i det store hyperteatermaskineriet til Morten Traavik kun som en av flere komponenter- og ikke en utstilling som sto på egne bein. Det ble Traaviks forestilling omhandlende kreativ kriminalomsorg. Outsider art er et annet begrep og type kunst som denne forestillingen, inkludert utstilling, er beslektet med og som er viet mye plass og oppmerksomhet de siste årene. Det er mange måter å definere Traaviks hyperteater på, og i et oppslag knyttet direkte til Public Enemy i dagens Klassekampen, gjøres det slik: «teateret som ikke begrenser seg til scenen, men spenner ut i det virkelige liv og rommer alle reaksjoner og konsekvenser av en hendelse – i dette tilfellet Laila Bs kunstnerdebut.»

Kan kunsten å tiltrekke seg oppmerksomhet
Public Enemy – kunst av Laila Bertheussen er Morten Traaviks forestilling og verk, og handler åpenbart, blant annet, om å rette søkelyset mot hans eget, allerede godt synlige kunstnerskap, mot det han opplever som totalitære trekk i kunstfeltet, pressens lettlurthet, publikums sensasjonshunger og dessuten å forsvare en gruppe mennesker han generelt og gjennom en årrekke har vært opptatt av: de som står utenfor.** Sistnevnte fokusområde for kunstnerskapet er absolutt interessant.
Gjennom samarbeidet med den høyprofilerte Bertheussen fikk Traavik all den oppmerksomhet fra pressen han ønsket seg, både før, under og etter realiseringen av prosjektet. Hvis kriteriene for kunstnerisk suksess utelukkende var pressedekning og offentlig oppmerksomhet, ville kunstprosjektet til Morten Traavik med Laila Bertheussen på slep, latt seg karakterisere som særdeles vellykket. Heldigvis handler kunstnerisk suksess om langt mer.

*Outsider Art: https://snl.no/art_brut

**«Jeg er alltid interessert i det som er kasteløst, uberørbart og utstøtt. Og hvis man skal ta det på alvor, så er det sånne som Laila man må jobbe med. Det finnes definisjoner på hva som er edgy i kunstfeltet, men det er stort sett innsidere. Jeg interesserer meg for de som er totale outsidere. Og derfor er dette prosjektet interessant for meg» (i samtale med Gjessing tirsdag 15. august, Arendal).