J. C. Dahls maleri «Fra Stalheim», 1842

Johan Christian Dahl
Fra Stalheim, 1842
Olje på lerret, 190 x 246 cm
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

I de mange årene Nasjonalmuseet var stengt, var J.C. Dahls Fra Stalheim et av bildene jeg savnet mest. Dahl var Norges første virkelig store internasjonalt anerkjente kunstmaler. Bildet er malt i 1842, og regnes som et hovedverk i den norske nasjonalromantikken.

Her ser vi den mektige brytningen mellom det steile, ugjestmilde fjellet og det idylliske bondelivet i en vakker, norsk dal. En hvitstammet bjerk og en gjeterjente i bunad danner forgrunnen, og i bakgrunnen kan vi se små laftede stuer med gress på taket som klorer seg fast i det karrige dalføret. Menneskene som er plassert ulike steder i landskapet er malt overdrevent små, for å understreke naturens spektakulære og mektige skjønnhet. Der er også vindskjeve trær og et vakkert fossefall. Bakenfor bygger det seg opp tordensvangre skyer, og over dalen spenner det seg en regnbue, som selve bilde på romantikkens dype skjønnhetslengsel.

Dahl var en svært kompetent maler, og en strålende kolorist. Legg merke til hvordan han stemmer de ulike valørene i bildet opp mot regnbuens fargespenn: Vi har den isblå elven, de fiolette fjellene, det gule og det grønne i fjellsiden, og noen sparsomme røde elementer i bunaden. Maleriet har en mørk forgrunn, en lysere mellomgrunn og en noe dunklere, liksom blå bakgrunn. Dette skaper dynamikk i uttrykket, og trekker oss aktivt inn i opplevelsen. De åpne trekantene som bergmassivene danner, gjentar seg innover som et ekko i bildet. Han bruker stiene og veiene til kyndig forbinde de ulike dybdenivåene, og skape en helhet, som forsterkes av regnbuespennet.

Jeg elsker å studere det malerisk briljante, men også de litt rare ufullkommenhetene som preger dette maleriet. I møtet mellom fjellene i bakgrunnen på venstre side skjer det for eksempel noe rart. Her oppstår en liten romkollaps fordi Dahl lar en buet form i fjellskrenten avslutte akkurat der det andre fjellet begynner. Slik forpurrer han opplevelsen av at det rundere fjellet ligger bakenfor fjellryggen til venstre. Noe liknende skjer i juvet der elven kommer igjennom. Det blålige fjellet «vinner» visuelt over klippen foran, og gjør at vi blir usikre på dybdeforholdene.

Vi sier gjerne at Dahl tilhører den naturalistiske delen av Nasjonalromantikken, og på mange måter er det riktig: Ulikt for eksempel Tidemand og Gude gjenga han sitt landskap med en nitid nøyaktighet, og en trofasthet mot forbildet. Han penslet så gar ut hvert lite strå, blad og hver lille plante med en slik nøyaktighet at man mener å kunne fastslå, på bakgrunn av bildet, hvordan floraen var i Stalheim på 1840-tallet. Likevel er det mye som også er eventyrlig og drømmeaktig hos J.C. Dahl. Se for eksempel på fjellformasjonen som stiger opp midt i dalføret! Likner det ikke hodet til et veldig troll, som snart vil slå øynene opp og stirre på oss?