Nils Aas Haakon VII-statue

Nils Aas: Haakon VII, 1971, bronse. Foto: Ingvild Brekke Myklebust

Nils Aas (1933 - 2004)
Haakon VII (1872-1957)
1971
Skulptur: Bronse
Sokkel: Granitt, bergan-syenitt
Skulptur (ca. høyde): 455 cm
Sokkel (på det bredeste, sokkelen smalner): 220 × 114 × 131 cm

Her forleden sto jeg på 7. juniplassen utenfor Utenriksdepartementet i Oslo, og studerte Nils Aas sin skulptur av Kong Haakon den 7.

Jeg blir aldri ferdig med å la meg fascinere av dette portrettet. Men hva er det egentlig som gjør det så usedvanlig vellykket? Er det kanskje slik at det er lettere å fremstille en konge enn en vanlig person? Passer kongen som opphøyd individ ganske enkelt sammen med den historisk privilegerte portrettsjangeren? Hva skal vi i grunnen med portrettkunst i dag, i en virkelighet der vi når som helst kan bruke en 3D-printer til å skape et presist bilde av en historisk konge eller samtidig person?

I portrettsjangeren ligger det en forventning om gjenkjennelse, men hvis det skal være noen vits i å bringe inn en kunstner i prosessen, så må det være fordi vedkommende skal gi oss noe annet enn en ren gjengivelse. Kunstneren forvandler materialet og skaper en dobbelthet i uttrykket, som får oss til å reflektere over personen som avbildes.

Det er nettopp det Nils Aas har klart å gjøre med sin skulptur. Han stiliserer og abstraherer samtidig som vi umiddelbart gjenkjenner kongens høye, magre skikkelse. Nils Aas har fremstilt ham slik han står stolt og høyreist med soldatluen mot hjertet, og med blikket rettet mot Akershus festning. Med forsiktige overdrivelser fremhever han kongens karakteristiske trekk: Han karikerer uten å skape noen karikatur.

Men skulpturen gjengir ikke bare kongens utseende, den tematiserer også hans karakter og legger inn små formmessige gåter. Hvorfor står kongen slik foroverlent, nærmest i protest mot tyngdekraften? Både posituren og måten kappen løfter seg bak ham, gir oss et inntrykk av at han står i sterk motvind. Kanskje er dette et bilde på kongens motstandskraft? Det får oss til å tenke på hans berømte, og for nasjonen avgjørende, «nei» i møte med okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. Men også helt uavhengig av alt dette litterære innholdet, som vi som kan vår norgeshistorie øyeblikkelig leser inn, er dette en fantastisk skulptur. Hvis vi myser ser vi formen slik den danner en spent, nærmest dirrende bue i byrommet.

Men om kongen er lettere å fremstille enn et annet individ, finnes det likevel flust av uinteressante og formsvake royale portetter. Det som gjør Nils Aas sitt portrett så spesielt er at det i tillegg til å være en formsterk avbildning, også fungerer som et tidløst bilde på mot og verdighet, som også et publikum som aldri noen gang har hørt om Kong Haakon kan ha glede av. 

    Stikkord