Marc Chagalls «Bonjour Paris» (1939-42)

Marc Chagall: Bonjour Paris, 1939–1942, privatsamling, © BONO 2023 / Chagall ®. Foto: Archives Marc et Ida Chagall

I min fars hus, der jeg tilbrakte torsdagene som barn, var trappeoppgangen fylt av reproduksjoner av fransk-belarussiske Marc Chagall (1887-1985). Jeg pleide å studere disse bildene inngående. Det var så uendelig mye å se på; Her var det byer i brann, flyvende brudepar og fiolinspillende geiter. Senere har jeg tenkt at det som er så fascinerende ved dette universet, er at helt grunnleggende lovmessigheter ser ut til å være satt ut av spill: Rommet er opphevet, tyngdekraften gjelder ikke, og også tidsopplevelsen er en annen. Jeg husker særlig godt et vakkert, nærmest glødende rødt bilde, der Eiffeltårnet delvis tar form av en person. Det er noe uhyggelig i denne menneskeliggjøringen av den kjølige industrielle arkitekturen. På den dypblå nattehimmelen tegner det seg en sirkel ved siden av en skimrende månesigd. Her får man følelsen av at det er fullmåne og nymåne på samme tid.

Bildet heter «Bonjour Paris», men det er ikke mye ved den spredte bebyggelsen, der husdyr rusler omkring blant de skakke, lave husene, som minner om den franske hovedstadens snor-rette bulevarder og avenyer. Kanskje likner det mer på Chagalls hjemby Vitebsk i dagens Belarus, som den gang var en del av det russiske keiserriket.

Chagall lot ofte sin barndoms landsby smelte sammen med de store metropolene der han senere skulle bo og arbeide, som et bilde på hans streben etter å slå rot på ny, men også som uttrykk for lengselen tilbake til hjemstedet.

Da jeg var barn var det særlig den gigantiske rødoransje hanen som vekket min oppmerksomhet. Den gylne fuglen rager over byen, majestetisk og urørlig. Den er malt i profil, men som så ofte hos Chagall, er øyet tegnet forfra på egyptisk vis. Den røde hanen symboliserer både kraft og virilitet, men også ildebrann og endetid. Når tiden er omme, vil hanen gale. Disse tingene visste jeg ingenting om da jeg var barn. Jeg bare stirret fascinert på fuglen som var nesten like høy som Eiffeltårnet. Som en dypere sjattering i det blå, tegner det seg to tett omslyngede mennesker med ansiktene inntil hverandre; som et brudepar i natten.

«Bonjour Paris», viser Chagall som den suverene koloristen han var. Jeg elsker den sanselige, vare måten å male på. Den skimrende, liksom gjennomskinnelige glansen i overflaten er skapt gjennom lag på lag med lasurer. Bildets spenning oppstår i kontrasten mellom den ulmende uroen i det røde og den fredfylte blå bakgrunnen.

Marc Chagall hadde ikke sans for kubismens strenge formale skjemaer, og han takket høflig nei til å være med i surrealismebevegelsen. Han ville ikke kobles til noen tendens eller strømning, men ønsket å være en fri, fabulerende maler, som ut ifra sin dype skjønnhetslengsel og en ellevill fantasi, sydde sammen brokker av barndomserindringer, elementer fra folkefantasien, religiøse symboler med brutale glimt av virkelighet.

Denne våren har du mulighet til å bli bedre kjent med modernismens store gåtemaler. På Henie Onstad Kunstsenter viser de et bredt utvalg av hans bilder, blant annet «Bonjour Paris».

    Stikkord