Lars Hertervigs «Gamle furutrær», 1865

Lars Hertervig: Gamle furutrær, 1865. Olje på lerret. Foto: Dag Myrestrand / Stavanger kunstmuseum

Ut året kan du oppleve dette maleriet i Stavanger kunstmuseum, som del av den nyåpnede utstillingen «Visjonære romantikere». 

Noen kunstnere hever seg ut over den epoken de er født inn i, og er på talefot med både fortid og fremtid. En slik kunstner er Lars Hertervig (1830 – 1902). Det er få kunstnere det svirrer så mange fortellinger omkring: Han var det følsomme barnet som vokse opp på en liten fattigslig gård, under en bergskrent på Borgøya. Han var den troskyldige gutten som det var lett å narre, og morsomt å erte: Han som begynte å male allerede som femåring, med hjemmespikkede pensler og pigment skapt av knust kull. Han var kvekerbarnet som ble besatt av lysets virkninger: Den fattige malersvennen, som var så begavet at Stavangers borgerskap samlet inn penger til hans utdannelse. Han var den unge, uerfarne mannen med det store potensialet, som ble hodestups forelsket, og som ble drevet inn i varig vanvidd, da hans følelser ikke ble besvart. Han var den søvnløse mannen med forfølgelsestanker, som ble innlagt på Gaustad sykehus, der han gikk hvileløst rundt i gangene og lengtet. Og han var den gamle galningen som gikk gatelangs i Stavanger og lette etter papir, som han kunne male og tegne på. Han var den ensomme og isolerte som døde i dyp fattigdom, glemt av de fleste.

I dag er imidlertid Hertervig alt annet enn glemt. Mange går så langt som til å si at han er vår største kunstner etter Munch. Selv har jeg alltid vært dypt fascinert av hans drømmeaktige landskapsmalerier, som i enkelte tilfeller foregriper surrealismen. Jeg liker at bildene hans ikke helt er av denne verden. Et maleri jeg aldri riktig blir ferdig med er «Gamle furutrær» fra 1865. Her ser vi inn i mørk, gjengrodd skog. I sentrum av bildet troner to morkne furutrær, og et tredje litt spinklere har vinden revet delvis over ende. Det ligger på skjeve, og danner sammen med et annet skråstilt tre, en virkningsfull kontrast til resten av skogens vertikale preg. På intrikat vis bruker han trærne til å forbinde forgrunn, midtgrunn og bakgrunn. Forgrunnen er preget av varme gyllenbrune fargetoner med islett av oransje. De forvridde røttene har noe uhyggelig, dyrisk ved seg; de formelig kryper langs bakken. Også trærnes krokete greiner har et uhyggelig levende preg. I flere av de mosegrodde formasjonene kan vi få øye på maskeaktige ansikter, stirrende øyne og gapende dyrekjefter. Trærne er malt i dype brunsvarte valører iblandet noe mørkblått og grønt. Det oppstår en virkningsfull kontrast mellom den dunkle skogen og de vakre lyse snøkledde fjellene i bakgrunnen, som tårner seg opp mot en klarblå himmel med drivende skyer. På bildets venstre side kan vi bare så vidt ane to knøttsmå menneskeskikkelser, som tar seg frem i det ulendte terrenget. Disse understreker de eldgamle trærnes veldige dimensjoner. 

    Stikkord