Den kunstneriske Steiner-arven
Dyrkelsen av steinerpedagogikkens estetikk er et eiendommelig fenomen. Jeg vet ikke om noen annen kunstner eller arkitekt hvis formspråk er blitt forvandlet til en estetisk doktrine på denne måten. Publisert med tillatelse fra Antroposofisk selskap, Norge.
Gjennom et drøyt århundre er Rudolf Steiners vitale estetikk dyrket ihjel og kvalt av gjentakelse innenfor en bevegelse som ikke har maktet å fornye seg estetisk.
Rudolf Steiner (1861-1925) regnes som en av den moderne tids mest kontroversielle tenkere. Han er særlig kjent som pedagogisk fornyer. Færre vet at han også var en radikal kunstner, formgiver og estetisk teoretiker. 160 år etter hans fødsel lever Steiner-estetikken videre på ulike måter.
Med sine avrundede kupler og sitt harmoniske utseende så Goetheanum 1 (Dornach, 1913) nesten ut som et forsamlingshus for Tolkiens hobbiter. Publisert med tillatelse fra Antroposofisk selskap, Norge.
Fotografi av den unge Rudolf Steiner.
Steiner var ikke opptatt av kunst som noe som skulle være vakkert, eller representere virkeligheten. For ham spilte kunsten en mye viktigere rolle enn som så; han så for seg at fargene og formene virket direkte inn på menneskets sjel.[1] Hos Steiner var det kunstneriske noe allestedsnærværende. Det å skape kunst handlet ikke om å lage nye, fengende stiler, men om å igangsette forvandlende og helende prosesser. I denne tanken om en gjennomestetisering av virkeligheten er han helt på linje med den inflytelsesrike, britiske Arts and Crafts-bevegelsen. Slik sett var han en tenker av sin egen tid, og samtidig formulerte han ideer som var forbløffende fremsynte. Han snakket om både det mellommenneskelige og det prosessuelle som viktige aspekter ved kunsten, og gjennom en rekke uttalelser foregrep han også det vi kan kalle den konseptuelle vendingen. Allerede i 1888 uttalte han, for eksempel, i et foredrag: « ...I prosessen av å ville forstå hva kunst er… vil det utvikle seg en konseptuell kunst...».[2]
Det uhyggesvangre og mektige ved Goetheanum 2 (Dornach, 1925) gjør det ikke mindre interessant rent arkitektonisk. Tvert imot ser vi her konturene av en mer radikal og banebrytende estetikk, enn i det mer romantiske Goethanum 1. Publisert med tillatelse fra Antroposofisk selskap, Norge.
Den goetheanistiske arkitektur: Fra nyrenessanse til jugendbrutalisme
Mange forbinder nok den goetheanistiske (=steinerske) estetikken først og fremst med Steiners egenartede jugendarkitektur. Steiner dyrket ikke planteformer, slik de fleste andre jugendarkitekter gjorde: Han arbeidet istedet med prinsipper som liknet de som var virksomme i naturen. Hans prosjekt var et opprør mot den gryende industrielle funksjonalismen. Han er særlig kjent for de to Goethanum-bygningene i Dornach utenfor Basel i Sveits, oppført i henholdsvis 1913 og 1925. Det første Goetheanum var bygget i tre og hadde noe koselig og nærmest intimt ved seg, med med sitt organiske fortellende formspråk. Det var en bygning skapt som et begeistret dugnadssprosjekt av byggmestre, treskjærere, malere fra ulike land, mens bombene falt over Europa. For Steiner var det helt uaktuelt å rekonstruere bygget da det i 1922 ble totalskadet i en brann. Han skapte da et nytt og forvandlet Goetheanum i tidens feirede materiale betong. For ham var det viktig å tydeliggjøre at dette, i motsetning til det første bygget, ikke var noe romantisk fellesskapsprosjekt; men en bygning oppført av forsikringspenger i et utbombet Europa.
Steiners kunstneriske virkningshistorie
Rudolf Steiner fikk kanskje ikke med seg de virkelig store massene. Antroposofien har vært og er i dag en realtivt marginal bevegelse. Men de som har latt seg begeistre, har gjennomgående gjort det til gangs. Og nettopp det fascinerende ved Steiners tanker har gjort det vanskelig for hans tilhengere å komme videre. Dessverre er mye av Steiners kunstneriske virkningshistorie preget av nettopp dette. I stedet for å la nye estetiske impulser blomstre ut av de gamle, har man tviholdt på Steiners eget formspråk, og gjennom gjentakelse utradert mye av det som en gang var levende og uttrykkssterkt ved dette. Det gjelder både bildekunsten, til dels arkitekturen og i stor grad også den profesjonelle sceneeurytmien.
Med bevegelseskunsten eurytmi skapte Steiner noe som dengang var en radikal hybridkunstform, men som i dag ofte fremstår som et stivnet sklerotisert uttrykk. Publisert med tillatelse fra Antroposofisk selskap, Norge.
En mer fruktbar del av arven
Heldigvis har Steiners banebrytende ideer nådd frem til kunstnere også utenfor den antroposofiske krets. Elementer fra Steiners arkitektur er tatt opp av flere av postmodernismens vesentlige skikkelser, som for eksempel den amerikanske arkitekten, Frank Gehry. Tyske Joseph Beuys og svenske Hilma af Klint er eksempler på kunstnere som på en fri og fruktbar måte har basert sin kunst på Steiners samfunnsmessige og esoteriske ideer. Beuys berømte konsept «Sosial skulptur» er blant annet en slags omarbeidelse av Steiners ideer om kunsten som noe allestedsnærværende og gjennomstrømmende.
160 år etter hans fødsel skal vi fortsatt la oss inspirere av Rudolf Steiner, både som filosof og kunstner, men vi må makte å gjøre det ut fra den tiden vi lever i. Jeg mener at det vil tjene disse kunstneriske ideene og strategiene om man omsider kan klare å plassere dem der de hører hjemme; nemlig i historien. For som kunstneren Vasilij Kandinskij skal ha sagt «...fører bestrebelser på å puste liv i fortidens kunstprinsipper, bare til kunst som likner dødfødte barn...»[3]
[1] Danbolt, Gunnar: Om Espen Tharaldsens bok: Hverdagens forvandling: Om Rudolf Steiners estetikk.
[2] Frøseth, Berit: Den vanskelige kunsten: Kunst som fellesskapsimpuls. https://docplayer.me/5245713-Den-vanskelige-kunsten-ii.html
[3] Min oversettelse. Kandinskij, Vasilij: Om det åndelige i kunsten. Forlaget Jupiter, Odense, 1988
