Hvis du kunne leve evig

Detalj: Adam Peacock, The Validation Junky 2024 (Valideringssøppel), 2023. Foto: RAM / Adam Peacock

I Adam Peacocks kunstnerskap forenes fremtidshåp med et kynisk skråblikk på menneskeheten. Det er også tilfellet i det ambisiøse og teoritunge prosjektet The Validation Junky på RAM Galleri. Utstillingen speiler både fantastiske og patetiske sider ved dagens teknologiske utvikling.  

OSLO 
The Validation Junky 
Adam Peacock 
RAM Galleri X PRAKSIS 
Utstillingen står til 28. oktober 

Utstillingen The Validation Junky viser nye arbeider i britiske Adam Peacocks pågående undersøkelse av forholdet mellom sosiale medier, teknologiske utviklinger som genmodifisering og kunstig intelligens (KI), og kroppen. Som kunstner og designer er Peacock opptatt av menneskelig erfaring i dagens komplekse medievirkelighet. På RAM Galleri viser han nye verk utviklet på bakgrunn av et residency-opphold hos PRAKSIS i 2021, bestående av digitale skulpturer, tegning og en presentasjon av forskningsprosjektet Perfection/Speculation. Sistnevnte er basert på samtaler med fire innovative tenkere som utforsker kroppens muligheter i møte med ny teknologi: transhumanist Natasha Vita-More, digital post-ontolog Mark Jarzombek, KI-estetiker Lev Manovich, og kroppsarkitekt Lucy McRae. Nevnte titler er en indikator for det teoritunge materialet Peacock presenterer, som ikke har funnet sin vei til mainstream helt ennå.  

Menneske 2.0 
Hovedverket i utstillingen er The Validation Junky 2024 (Valideringssøppel). Den digitale tegningen foreslår en ny versjon av Den vitruviske mann, nå komplett med smartteknologi i alle ekstremiteter, iPhone, iPad, smartbriller og -sko. Der Da Vincis versjon følger de geometriske idealene sirkel og kvadrat, er Peacocks oppgradering langt mer komplisert. Her er det andre proporsjoner og dimensjoner som rår – som identitetsmarkører og følelser – og den er mettet med teoretiske referanser. Det nye designet legger opp til innmating av variabler som hårfarge, kjønn, alder og etnisitet, gjennom et system av linjer som ligner elektroniske koblinger eller sener og blodårer. Verket blir mer enn en modell, heller et kart over fremtidige muligheter for teknologisk forbedret kropp. 

Men, det nye mennesket har et problem. Det er på en desperat søken etter validering – en pick-me, som det heter på internettsjargong. Hen søker oppmerksomhet på appene, med beskjeder som «Love me» og «Pick me plz».  

Tegningen vises sammen med digitale skulpturer i serien We Are What the Internet Makes Us. Tre skjermer viser det jeg tolker som gjengivelser av fremtidens menneske. De er langt fra perfekte, og de forandrer seg sakte, men sikkert gjennom spilletiden på 10 minutter – et bilde på transhumanismens poeng om at menneskeheten i sin nåværende form ennå ikke har nådd sitt potensial. 

Detalj: Adam Peacock, The Validation Junky 2024 (Valideringssøppel), 2023. Verket referer til internettkultur og teori om identitet i den digitale alderen. Foto: RAM / Adam Peacock.

Sulten på et lengre liv 
Forsker og forfatter Natasha Vita-More er kanskje den mest kontroversielle samtalepartneren i Perfection/Speculation, som presenteres med video og en publikasjon i det bakre rommet. I sin tekst The Transhumanist Manifesto tar hun til orde for utvidelsen av menneskehetens levekår og kapasitet med en såkalt etisk bruk av teknologi. Aldring er en dødelig sykdom, som må bekjempes med hjelp av bioteknologi som CRISPR. I intervjuet med Peacock, sier Vita-More at hun ønsker seg flere kropper, eller «selver», for å forfølge mulighetene som kommer med evig liv. Det er et godt tankeeksperiment, men jeg stusser over de etiske dimensjonene ved en slik utvikling. Det er ikke bærekraftig å overleve. Det er verken nok plass eller ressurser til å fortsette for evig. Krig og folkemord bare forverrer situasjonen, og ut ifra dagens situasjon er fred ennå ikke i horisonten. Hvem har uansett råd til de bioteknologiske forbedringene som kreves for å overleve? Enda viktigere, hvem kommer til å eie og styre utviklingen?  

Spleisingen av selvet som Vita-More foreslår, får meg til å tenke på Voldemort – den maktgale, hevnlystige og morderiske skurken i Harry Potter-bøkene som legemliggjør all ondskapen i verden. Selve navnet Voldemort er fransk for flukt fra døden eller tyveri av døden (vol de mort). I Harry Potter-fortellingen trosser han døden ved å gjemme deler av sjelen sin i ulike objekter, såkalte malacruxer. For å splitte sjelen, må man ifølge fortellingen begå mord, som river sjelen fra hverandre. Det er mørk magi, en tapping av naturens krefter for egoistiske formål. Mitt poeng er ikke å si at en spleising av selvet og evig liv automatisk er ondt, men å spørre: Til hvilken pris? 

Peacock har flettet inn en tolkning av Vita-More i The Validation Junky 2024, der en rubrikk definert som «Insatiable hunger for more and better (human nature)» informerer senteret for selvoppfatningen [se bildet øverst]. Menneskeheten er nesten en ettertanke. Det må sies at i selve rommet på RAM er skriften for høyt opp og for liten til at jeg klarer å lese den, så det er først når jeg får tilsendt bilder fra kunstneren at jeg får se nærmere på alle detaljene.  

Perfection/Speculation tar utgangspunkt i videointervjuer, satt i Vigelandmuseet. Et sammendrag av samtalene er tilgjengelige i publikasjonen Perfection/Speculation Explorer, et brettet A1 ark som deles ut i galleriet. Foto: RAM Galleri

Tørst på oppmerksomhet 
Tilbake til Voldemort et kjapt sekund – navnet hans er også et anagram av fødenavnet Tom Marvolo Riddle. Voldemort en selvrealisert identitet, en inkarnert avatar. Sånn sett er han ikke ulik The Kardashians, som nevnes i flere av Peacocks intervjuer. Influenser-familien, spesielt Kim, er kjent for å være kjent for sitt image. De er oppmerksomhetsøkonomiens vinnere. Kardashian har blitt en vare og en skjønnhetsstandard, som særlig distribueres i sosiale medier. Kims søster Kendall Jenner er blant kjendisene som har solgt sitt image til big tech-selskapet Meta, for utviklingen av 28 KI-boter som man kan både følge og chatte med. I Metas promovideo lover hun å være som en storesøster: «I’ll keep it real, but above all, I’ll keep it on the DL».  

Simuleringen kan ses som en spalting av Kendall Jenner. Men, til forskjell fra Vita-Mores visjon, er det her KI som sitter igjen med erfaringen, ikke mennesket. Det brukeren (les: mennesket) sitter igjen med er kun enda en mulighet til å relatere til, interagere med og reagere på noe som ligner en kjendis. En mulighet for den ultimate valideringen, fordi den kommer fra en vinner. 

Doja Cat har blitt berømt gjennom internett. Hennes musikkvideo Attention (2023), regissert av ukrainske Tanu Muiño, fanger essensen av det umettelige oppmerksomhetsbehovet som utspiller seg i sosiale medier. GIF laget med Giphy

I Peacocks arbeider har ikke fremtidens menneske lagt fra seg sitt patetiske, men dypt menneskelige behov for validering. Det synes tvert imot å være en drivende faktor. De tunge teoriene Peacock baserer sitt arbeid på opererer i bakgrunnen. De er vanskeligere å få fatt i, men fremdeles tilgjengelige i kartet over hver enkelt persons algoritme – en åpenhet som virker milevis fra dagens medievirkelighet. Med håp for fremtiden, spør The Validation Junky hvordan identitet kan formes i samspill med teknologi når hver enkelt person har eierskap og kontroll.

Adam Peacock, We Are What the Internet Makes Us IV og II, 2023. Foto: RAM / Adam Peacock.

    Stikkord