Barents Spektakel 20 år Problematiserer storpolitikkens løfter om trygghet

KIRKENES 
Barents Spektakel 
Soft Shields 
15. – 18. februar 2024 
Utstillingen Guarantee of freedom, security and intergenerational traumas står til 20. mars 

Lengst nordøst i landet, langt forbi Sverige, på grensen til Finland og Russland, ligger Kirkenes. Byen, med en befolkning på 3.400 personer, er et sentrum for diskusjoner rundt kulturelle, geopolitiske og miljømessige problemstillinger. Kirkenes huser også mange kunst- og kulturinitiativer. Blant dem, kurator- og produsentkollektivet Pikene på Broen, som siden 2004 har arrangert festivalen Barents Spektakel.  

Som festivalleder Astrid Fadnes sa i sin jubileumsskål, har festivalen bidratt til at Kirkeneserne «har fått samtidskunst gjennom morsmelka». En egen skål ble også utbrakt til Inger Blix Kvammen, som var med å etablere Pikene på Broen i 1996 og som fremdeles er en del av teamet.  

Gjennom et fullstappet kunst- og debattprogram var ambisjonen for årets utgave av Barents Spektakel, Soft Shields, å «utforske lagene i det militære landskapet, gråsonene i den armerte hverdagen og robustheten til bosettingene i nord». Fra en konsert inne i Kimek (Kirkenes mekaniske) – hvor det ellers ikke er mye aktivitet for tiden, etter sanksjonene som forbyr verftet å reparere russiske skip – til stumfilmvisning, musikk- og teaterforestillinger, performance, utstillinger, debatter og samtaler.  

Fredag kveld, etter nyheten om den russiske opposisjonslederen Aleksei Navalnys dødsfall, ble det holdt en minnemarkering i Kirkenes ved fotoutstillingen Faces of Russian Resistance, der Navalny var blant motstandspersonene som ble hyllet. Dette intervjuet ble utført samme morgen, før nyheten ble sluppet.

– En unik region 
Oleg Khadartsev har jobbet som kurator og billedkunstner i over 10 år, før han ble ansatt som kurator i Pikene på Broen. Han flyttet fra Murmansk til Kirkenes for halvannet år siden med sin partner Zhanna Guzenko. Under kunstnernavnet 1999Q eksperimenterer Khadartsev med performance, foto, video og installasjon, med utgangspunkt i egen forskning på livet i nord og migrasjon i de nordlige regionene. Han har selv deltatt i Barents Spektakel som kunstner i 2021, 2022 og 2023. I år har han hatt hovedansvar for utstillingen Guarantee of freedom, security and intergenerational traumas, som vises på Terminal B frem til 20. mars. 

– Å flytte hit var et interessant skifte, sier Khadartsev når vi møtes morgenen etter festivalåpningen. 

– Det er én ting å komme hit som gjest eller samarbeidspartner, og det er en annen å bo og jobbe her. Det er utrolig mye som koker her, hele året rundt. Sør-Varanger er som et multivers bestående av mange nasjonaliteter. Det er en unik region! 

På listen over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Sør-Varanger ble det i 2023 registrert hele 66 nasjonaliteter, hovedsakelig fra Russland, Finland, Ukraina og Syria. Av en befolkning på om lag 10.000, er – for å vise litt mer av spekteret – også folk fra Filippinene, Polen, Kongo, Afghanistan og Sudan relativt godt representert i regionen. For Khadartsev, slår den mangfoldige demografien ut på to måter. Som privatperson, opplever han en viss normalitet rundt det å være utlending i nord, og mer spesifikt oppleves det ikke som kontroversielt å være russer. I jobbsammenheng betyr det flere ressurser og bredere samarbeid.  

– Det er 30-40 kunstnere som kommer hit årlig gjennom vårt residency-program, vi har mange samarbeidsprosjekter både her og internasjonalt, og festivalen er igjen en egen planet. Enten man jobber i Pikene på Broen, Samovarteatret eller Friform Kirkenes står man hele tiden i sentrum av noe.

Kritisk til løfter om sikkerhet og fred 
Han peker på en dissonans mellom det tilsynelatende harmoniske livet i nord og en mer urovekkende politisk retorikk og strategi, som forplanter seg i den offentlige samtalen. 

– Det er pågående debatter i avisene om hvorvidt Nord-Norge er et «svakt punkt» på kartet, og hvorvidt regionen er «for lojal» til russere og andre folkegrupper. Jeg kan forstå skepsisen, men realiteten her er noe annet.  

– Til tross for all galskapen og all spenningen, beholder dette området grensene åpne. Det blir stadig færre arenaer for samhandling mellom landene, men her oppe oppstår det fremdeles små interaksjoner. Som en som kjenner to deler av Barentsregionen, er jeg så glad for at det ikke er en total rift imellom.  

I fjor mottok Barents Spektakel, sammen med Samovarteatret, en ærespris fra Barentssekretariatet under Kirkeneskonferansen. Dette, blant annet, for å ha fortsatt sitt samarbeid med russiske kunstnere i regionen i stedet for å utøve en boikott.  

Fra et kuratorisk ståsted, sier Khadartsev at han er interessert i å se på spenninger i et større perspektiv, og sette fokus på hvordan disse gir gjenlyd i fremtidige generasjoner. Utstillingen Guarantee of freedom, security and intergenerational traumas viser verk som på ulike måter kommenterer konsekvenser av krig og konflikt. 

– Ved første øyekast kan utstillingstittelen virke som om den er hentet fra en offisiell rapport, men med en vri. Kan du si noe om tittelen? 

– Jo, dette er begreper du kunne funnet på forsiden til etablerte og kjente organisasjoner som gir håp, eller løfter om trygghet. Poenget er å sette fokus på måten de samme ordene, de samme setningene, blir brukt gjennom årene. Å ha et kritisk blikk på hvordan aktuelle saker formidles av politikere og i pressen.  

Der noen verk tar utgangspunkt i personlige erindringer, tar andre verk et mer overordnet maktkritisk eller satirisk standpunkt. Marit Landsends installasjon Transformation (2024) tar i bruk piggtråd fra en interneringsleir i Kirkenes der hennes bestefar, en av lærerne under andre verdenskrig som motarbeidet naziregimet, ble sendt til. Marsil Andjelov Al-Mahamid viser broderier fra serien Mutation (2019–21), som tematiserer genetiske skader fra atomangrepene i Hiroshima og Nagasaki og uranbombing i hjemlandet Jugoslavia i 1999.  

Det militære landskapet i nord kommer særlig til uttrykk hos Toril Johannessen, med sitt kart over alternative stedsnavn i Nord-Norge Colloquial place names linked to military activity (2022), og Bianca Hisse med sitt videoverk The New Theatre of Operations (2023), der fire dansere utfører bevegelser fra den amerikanske hærens håndbok i militariserte områder i Kirkenes og på Andøya. Alena Vlasovas’ verk The Protector (2024), i form av en oppblåsbar tetrapod, tematiserer illusjonen av beskyttelse i moderne beredskap. Siri Hermansen og Philipp Guzeev har en lignende tilnærming til kunsten ved sine imitasjoner av en autoritær estetikk. I sitt tekst- og flaggprosjektet I WILL (2021) viser Hermansen en serie fraser som til sammen utgjør et slags manifest om å overleve tyranni, og Guzeevs Medals (2024) tar form av medaljer med kumlokk-relieffer.  

– Ved å sette alle disse bitene sammen, er idéen å tilby et kritisk perspektiv på menneskehetens selverklærte overlegenhet. Fra mitt kuratoriske perspektiv ønsket jeg å gi et bredere verdensbilde, ikke bare knyttet til denne regionen eller til den russiske invasjonen av Ukraina. Generelt sett faller vi egentlig alle ned i dette kaninhullet. Vi lider alle av ekkoene fra en høyrevridd politikk. Ved å kaste et blikk på andre deler av verden, blir det, dessverre, lettere å forstå hvilken nedadgående spiral vi er inne i.  

Til tross for dette dystre blikket på nåtiden, beskriver Khadartsev seg selv som en realist som alltid håper på en lysere fremtid.  

– Angående temaet for årets festival, Soft Shields: Min første assosiasjon var slagsiden ved norsk våpenindustri, de sivile som blir rammet av krig. En annen tolkning kan være at selve Kirkenes kan forstås som et slags «mykt skjold» for resten av Norge. Hva tenker du om idéen om dette området som en slags beskyttelse? 

– Jeg tenker at Soft Shields avslører at det som er kontroversielt for noen, ikke nødvendigvis er det for andre. Fra Oslo eller København kan dette området nok virke utsatt, fordi det fremstår som et slags skjold. Herfra ser ikke situasjonen nødvendigvis like dramatisk ut.   

– Vi blir liksom lovet sikkerhet, men gjennom linsen av Soft Shields og stedspesifisiteten i Sør-Varanger ønsker vi å vise at – beklager folkens, men hvis noe eskalerer, vil dette være det første området som må forsvares. Offentlige uttalelser om beredskap er ikke så optimistiske, for å si det sånn. 

Som et tankeeksperiment, spør han hvordan Norges beredskapspolitikk hadde sett ut om regjeringen flyttet base fra Oslo til Kirkenes.  

– Hva betyr det egentlig å bo i dette området? Ville stortingspolitikerne vært villige til å flytte hit? Jeg tror disse spørsmålene kan være med på å endre et politisk tankesett.  

Politisk og kunstnerisk prosjekt 
Festivalavisa gjør en solid presentasjon av festivalens kunstneriske og politiske prosjekt. Her er blant annet en hilsen fra ordfører Magnus Mæland ut fra dogmet om den provoserende kunsten, ved siden av en samlet hilsen fra utenriksminister Espen Barth Eide og kulturminister Lubna Jaffery, som nevner både «det viktige arbeidet med å kunne tilby arbeidsopphold for kunstnere i sårbare situasjoner» og nødvendigheten for «nettverk som inspirerer til nye prosjekter, i hele Norge, i Sápmi og i andre land.» 

Det er i denne sammenhengen verdt å nevne et lukket nettverksseminar som fant sted under festivalen. Her inviterte Pikene på Broen ulike internasjonale initiativer til en kartlegging av muligheter for langvarige residency-opphold for risikoutsatte og eksilerte kunstnere. Blant de inviterte var norske SafeMuse, det internasjonale nettverket ICORN som har base i Stavanger, Swedish Artists Residency Network (Swan) og franske Atelier des Artists en Exile (aa-e) som har rundt 500 atelierer i Paris og Marseille. En oppfølgings-workshop ble arrangert dagen etter, gjestet av Barentssekretariatet som snakket om nye retninger og støttestrukturer.  

En hovedutfordring som flere pekte på, er mangelen på et særskilt kunstnervisum, der besøksvisum eller Schengenvisum ikke gjelder. Flere av de fremmøtte sa at kunstnere i sårbare situasjoner har helt ulike behov, at de ikke bør behandles som en homogen gruppe.  

I lys av regjeringens vedtak om å innføre skolepenger for studenter fra land utenfor EU og EØS, vil internasjonale kunstneropphold uten tvil få større betydning for fremtiden til det norske kunstfeltet. Ettersom det ikke er lagt til rette for stipendordninger som kompenserer for de høye kostnadene av en kunstutdanning, vil de norske kunstskolene oppleve et massivt frafall av studenter – hovedsakelig fra det globale sør. Er det initiativer som Barents Spektakel og Pikene på Broen som vil ta støyten?