Tony Craggs skulpturgruppe «Uten tittel», 1993

En av mine favoritt-kunstprosjekter i det offentlige rom er Tony Craggs gjennomhullede kampesteiner, som er plassert utover moloen i Bodø. Her har han skapt en skulpturgruppe som snakker både med havnen og byen, men også med den vide horisonten og de høye omkringliggende fjellene. Jeg liker brytningen mellom natursteinen, og de sirkulære borede hullene: Her støter noe organisk og industrielt sammen på en ytterst kraftfull måte. I enkelte av skulpturene dekker mønstret av huller hele steinoverflaten, mens andre steder kan vi se store deler av den uberørte steinen, som om naturen har vunnet over det menneskeskapte.

Gjennom hullene rammes små utsnitt av landskapet inn som små bilder som inngår i skulpturene. Der jeg vandrer utover moloen får jeg alle slags assosiasjoner. Jeg synes en av steinene likner en båt, en annen minner om en gigantisk dyremule.

Tony Cragg vokste opp i en familie av vitenskapsfolk. Som ung jobbet han som laboratorieassistent, men også i et støperi. Her fikk han øye på den iboende skjønnheten i hverdagens industrielle former. Han ble aldri med sine medstudenter på kunstmuseer i studietiden. I stedet sto han fascinert og beundret dyreknokler, fossiler eller steiner på det naturhistoriske museet.

De syv ruvende kampesteinskulpturene er plassert med ganske jevne mellomrom utover moloen. Noen av steinene er stående, mens andre er liggende; noen hviler i fullstendig balanse, mens andre utfordrer fallkraften. Der jeg står og hutrer i den kalde vintervinden, ser jeg hvordan enkelte av kampesteinene er som formreflekser av fjellformasjonene.  

Tony Cragg har valgt seg den smale steinmoloen, fordi den danner en overgang mellom sjø og fastland, en spinkel grense mellom naturen og byen. Han liker slike terskelsteder. Gjennom kampesteinskulpturene favner han noe opprinnelig, gjennom steinen som bærer i seg oseaner av tid.

Tony Cragg er en av kunstens store verdensstjerner. Jeg tror noe av årsaken til at han berører så mange, er at han aldri bare produserer former: Enten han jobber med bronse, granitt, plast eller leire, ligger det bestandig en dypt undersøkende grunnholdning i skulpturene hans. Når jeg går innover igjen på moloen ser jeg steinene på en ny måte. Jeg synes plutselig de har noe opphøyd og rituelt ved seg. Jeg stopper opp ved en som minner om et eldgammelt alter, og foran en annen som gir assosiasjoner til en offerstein. Cragg omtaler ofte seg selv som en materialist, kanskje med utgangspunkt i hans dype materialinteresse, men jeg har alltid tenkt at det er noe direkte spirituelt ved skulpturene hans.

Det er mye som skjer i Bodø om dagen. I hele dette året er byen europeisk kulturhovedstad. Uansett tror jeg få kulturopplevelser vil kunne måle seg med denne. Året rundt, dag som natt, kan du gå utover moloen og studere disse mektige, gåtefulle steinene i havgapet