Umistelige vitnesbyrd

Ayman Alazraq m.fl.
The Lost Tapes of a Peoples’ Tribunal, 1982
Fotogalleriet
Utstillingen står til 4. mars 2024

Da jeg var innom Fotogalleriet en lørdag i januar, var det litt over hundre dager siden krigen i Gaza brøt ut. Dette var andre gang jeg så utstillingen – eller rettere sagt arkivpresentasjonen – av Ayman Alazraq, da den tar tid å komme gjennom. Utgangspunktet er de grufulle massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut september 1982. Ifølge et intervju i Klassekampen snublet Alazraq over en rekke negativer i kjelleren til studenthybelen sin her i Oslo for fjorten år siden. Negativene, som viste bilder av, blant annet, Yasser Arafat og andre kjente palestinere, tilhørte Palestinakomiteen, som tidligere hadde hatt kontorer i bygningen. Det ble begynnelsen på en storstilt material-samling, som inkluderte fem VHS-filmer med 14 timers opptak fra høringene i Oslo i 1982, organisert av den nevnte komiteen i samarbeid med Palestinafronten.

Et usynlig folk
Utstillingen er oppdelt i fem rom, det første man møter har fått tittel Shatila. Dette inneholder fotografier, dokumenter og annet arkivmateriale, samt et kart på gulvet over Beirut og en video med en performance av Mohamad Ahmad. I rommet ved siden av, Hanging Memories, henger en rekke lysbilder i små røde bokser fra taket. Det ligger også flere lysbilder på et bord. Det er utfordrende å få sett bildene ordentlig. Jeg husker hva Alazraq sier i avisintervjuet, det er som palestinsk historie, «alt er her foran oss, men likevel er det som om ingen ser det.» Menneskene på bildene blir usynlige akkurat som palestinerne er.

Innerst finner jeg rommet The Hearing Years med videoene, som blir selve hjertet av utstillingen. Her forteller en rekke mennesker om sine opplevelser, blant andre poeten Mahmoud Darwish som, forøvrig, også har et eget rom dedikert til sitt vitnesbyrd. Til vernissagen på Fotogalleriet holdt de åpent fra klokken 09.00 om morgenen til 23.00 om kvelden – dersom noen skulle ville se opptakene i sin helhet.

Jeg kommer rett inn i en kvinnes vitnesbyrd som forteller om grusomheter fra leirene, liknende historier vi i dag hører fra Gazastripen. Det er generøst at alle fjorten timene med dokumentasjon er tilgjengelige, men jeg skulle gjerne sett Alazraq egen redigering, eller kontekstualisering av det som vises. Rommet er mørklagt, og den eneste lyskilden er det grønne nødutgang-skiltet. Dette blir som en effektfull del av den sparsomme installasjonen som består av en blå treseter plassert foran projeksjonen. Det som beskrives er så ufattelig og fryktelig at vi trenger en nødutgang.

Informasjonsoverflod
Mens jeg går tilbake til materialet som ligger i hyllene i hovedrommet, tenker jeg på essayet Information Overload hvor Claire Bishop skriver om forskingsbaserte utstillinger for Artforum, september 2023. Jeg tar meg i å vurdere andre bilder som kunne henges opp i stedet for avisbildene, jeg får lyst til å presentere materialet på en mer tilgjengelig måte, selv om det går mot det jeg forstår som ideen: at The Lost Tapes er som et slags åpent rom hvor alle kan se igjennom bilder, filmer og dokumenter. Et rom der alt ligger åpent og tilgjengelig. Og hvorfor vil jeg forskjønne presentasjonen, gjøre den mer estetisk, når innholdet er så grusomt? Både de røde malingsflekkene på kartet over Beirut, som muligvis skal forestille blod, og avisbildene hengt på veggen med rød tape gir et inntrykk av å være i en slags workshop, dette er en utstilling hvor innholdet er viktigere enn formen. Den inneholder en utmattende overflod av informasjon, men mens jeg blar meg igjennom tenker jeg dette er viktig – hva annet skal vi ta oss til mens vi venter på en permanent våpenhvile?

La videoene leve
Dette dokumentarbaserte prosjektet har tatt lang tid å utvikle, en samtale over fire år som direktør Antonio Cataldo skriver i utstillingspamfletten. Jeg leste nettopp om et bibliotek som ble bombet i stykker i Gaza og tenker på noe som den palestinske kunstneren Basma al-Sharif sa om Gaza i et intervju: «The ruins are ruined.» En liten setning som rommer en stor tragedie. Dette fortsetter jo, Palestinas historie forsvinner, deres arkiver destrueres. Dette alene er grunn nok for at utstillingen bør besøkes mens den er oppe. Det er også å håpe at den, etter hvert, transformeres til en publikasjon, til bevaring for all framtid.