Ikke lenger i kjelleren

PARIS
Corps à corps. Histoire(s) de la photographie.
Centre Pompidou - Musée national d’art moderne
Utstillingen står til 25. mars 2024

Utstillingen kalles et møte mellom to fotografiske samlinger, den ene tilhørende Centre Pompidou, den andre den fransk-rumenske filmmogulen Marin Karmitz. Frem til slutten av mars neste år kan publikum ta rulletrappen opp til et av de øverste galleriene for å se verk av 120 fotografer, samtidige og historiske. Det kjennes som et løft for mediet i seg selv, da  kunstmuseets fotografiske utstillinger som regel vises i fotogalleriet plassert i kjelleren sammen kino, konferanserom og toaletter.

Tematiske saler
Blikket til en altfor ung barnearbeider fra forrige århundre, tatt av Lewis Hine, møter meg i salen med den enkle tittelen Les Premiers Visages (De første ansiktene). Utstillingen er delt opp i syv ulike temaer. Det er ikke alle titlene som fungerer like bra, det blir noe forsert over titler som Fragments eller Automatismes?. I nevnte sal har Annette Messagers verk Mes Vouex fått en fremtredende plass. Jeg lette lenge etter verk av fotografen Claude Cahun i samme sal og det undrer meg hvorfor Pompidou, som har flere verk av denne paris-baserte kunstneren i sin samling, ikke inkluderte noen av hennes verk. Men, Ulays selvportrett S’He (Self-portrait with wig) gjør opp for savnet. Likedan med den siste delen som er viet fotografiske spøkelser, kropper som kun skimtes, eller refleksjoner – her perfeksjonert av Lisette Model.

Fotografens ansvar
Laia Abrils verk On Abortion fra 2016 har fått et helt hjørne under overskriften Interiors. Disse verkene om farene og skadene som forårsakes av at kvinner ikke har lovlig, trygg og fri tilgang til abort har aldri mistet sin aktualitet. Christer Strömholms arbeider finnes også i denne delen. Her er Narcisse, fra serien Les Amies de Place Blanche. Vi ser ikke ansiktet, bare overkroppen og det bortvendte hodet. Inkluderingen av Strömholm støtter opp om rommets veggtekst om fotografens ansvar for å overholde den riktige distansen til den portretterte, noe franske Antoine d’Agata i samme rom ikke er kjent for å gjøre. Disse tre fotografene ønsker å gi en stemme til de som ikke har en i dagens samfunn. Dette er en ambisjon for utstillingen som også skal reflektere over fotografens ansvar og hvordan fotografiet bidrar til å skape og synliggjøre identiteter.

Jeg tenker på Chris Markers flittig brukte sitat, også inkludert i Corps à corps, om at det å fotografere er som å jakte, men i stedet for å utslette blir de som fotograferes foreviget for alltid. Dette ansvaret tok Dorothea Lange på seg, hennes Mended Stockings fra 1934 blir et gledelig gjensyn og en viktig inkludering i historien om fotografiet. Her er det ikke er kroppen det fokuseres på, men hva den er kledd i. Kvinnen som eier disse strømpene som er forsøkt fikset uendelig mange ganger, blir ikke utstilt, verdigheten hennes forblir intakt selv om strømpene revner.

Dialogbasert
I utstillingen  – i norsk oversettelse Fra kropp til kropp, eller fra samling til samling – vever kurator Julie Jones og samler Karmitz sammen en historie om og med fotografiet. Vi får flere historier eller dialoger — mellom kurator for en offentlig samling og en privat samler, mellom verk og publikum, og verkene seg imellom  – alle dialoger som fortryller museets egen samling.