Minuttet før alt ble annerledes

Julie Poly 4: 59 på Fotogalleriet  er en utstilling i mange lag, og presentasjonen av den vil trekke publikum, antakelig et ganske ungt. Installasjonsbilde fra utstillingen, Julie Hrnčířová/Fotogalleriet.

Den tredelte utstillingen til den ukrainske fotografen Julie Poly på Fotogalleriet er samlet under utstillingstittelen 4:59, minuttet før krigen brøt ut i Ukraina den 24 februar 2022.

OSLO
Julie Poly
4:59
Fotogalleriet
Utstillingen står til 5. mars 2023

Tidspunktet har blitt symbolsk for den ukrainske kunstneren Poly, og hun ønsker at utstillingsopplevelsen preges av dette utenkelige og skjebnesvangre som skjedde i hennes hjemland for snart et år siden. De tre ulike rommene i Møllergata knytter sammen perioder i fotografens liv, reisen fra tenårene via det voksne arbeidslivet til foreldrerollen. Poly vil at publikum skal se alle bilder gjennom krigens linse til tross for at bildene hun viser er fra før invasjonen, fra en tid med mer håp.

Julie Poly tar blikket på egen kropp tilbake. Julie Poly, fra Hrishnytsia, 2021. Courtesy Julie Poly. 

Den frie kvinnekroppen
Poly har arbeidet med både dokumentar- og motefotografi, og inkluderer begge sjangre i sin kunstneriske praksis som fokuserer på feminisme og representasjon. Utstillingen, den første i en internasjonal kunstinstitusjon, begynner i tenåringsrommet, bygget som nettopp dèt - med tapet på veggene og en spillstasjon i hjørnet. I 2021 opprettet Poly kunstfanzinen Hrishnytsia for å sette søkelyset på en ny bølge av feminisme i Ukraina. Utvalgte ukrainske kunstnere, Poly blant dem, utforsker i den (fanzinen) seksualitet, intimitet og representasjon. Dette fordi kvinners rettigheter i Ukraina fortsatt er uavklart. Bilder fra fanzinen fyller Fotogalleriet sammen med prosjektet Send Nudes som utforsker virtuell flørting, samt online-spillet Kosmolot som utforsker seksualitet. De mange iscenesatte bildene og plakatene av mer eller mindre påkledte unge mennesker gir en følelse av overskudd og fremtidshåp, særlig sett i lys av det feministiske utgangspunktet.

Portrett av Julie Poly fra serien Ukrzalіznitsia, 2017-2020. Courtesy Julie Poly. 

 

Togreisens erotikk
Ukrzaliznytsia er navnet på de ukrainske jernbaner, og også på prosjektet som fyller det midterste rommet. Etter selv å ha jobbet som togkonduktør, ønsket Poly å skildre reiselivet på skinner. Hun beskriver opplevelsen av å reise med tog i Ukraina som svært erotisk, og noe sier meg at det er mye Poly omgis av hvor erotikken blir tydelig. Som flere av de andre prosjektene vist på Fotogalleriet er dette også utgitt som en fotobok som inneholder dokumentariske bilder av toginteriør satt sammen med iscenesatte bilder av modeller som poserer som togpassasjerer. Presentasjonen i rommet med like store bilder kan leses som en fin, ungdommelig fotonovelle.

Krigens mørke
Det innerste rommet er mørklagt. Her må man ser på bildene med lommelykter, som reflekterer situasjonen for museer i Ukraina. Man kan fremdeles besøke gallerier og kunstinstitusjoner, men publikum må ofte bruke telefonens lommlykt for å se verkene på grunn av strømavbrudd. Dette er effektfullt. Særlig med tanke på at flere av de unge vennene på arkivbildene installert rundt omkring i rommet kanskje nå er soldater i en krig som ingen andre enn Putin ønsket seg.

I midten av rommet er det plassert en benk hvor man kan sitte og høre lyder tatt opp i den allerede russisk-okkuperte byen Stakhanov, som Poly kommer fra og som etter krigen har blitt helt umulig å besøke. Lydopptakene fra Stakhanov i Fotogalleriet er gjort fra viktige steder for Poly, og er samlet av en tenåringsjente som fremdeles bor der.

Dette utropstegnet av et bilde avslutter utstillingen til Julie Poly.
Julie Poly, Futurespective, cover for VOGUE Ukraina, 2021. Courtesy Julie Poly

 

Til sist, om man følger den ønskede rekkefølgen fra kunstnerens side, ses bilder fra serien Futurespective, et redaksjonelt prosjekt hun gjorde for ukrainske Vogue i 2021. Bildet med de forsterkede fargene, med paret som holder duen, fungerer som et overtydelig utropstegn til at krigen en dag er over.

Da jeg så 4:59 tenkte jeg på debatten rundt Annie Leibovitz sine bilder av det ukrainske presidentparet for Vogue. Magasinet ble beskyldt for å glorifisere krigen. Det å bruke den som et slags backdrop for portretter falt mange tungt for brystet. Den aktuelle utstillingen er, i sammenlikning, mer effektfull som en avstandstagen fra krigen, og bildene av de unge, glade menneskene i 4:59 vil følge meg i lang tid fremover.

    Stikkord