Dette ender ikke godt

Stockholm
Nan Goldin
This Will Not End Well
Moderna Museet
Utstillingen står til 26.februar 2023

Goldin viser seks slideshows - The Ballad of Sexual Dependency, The Other Side, Sisters, Saints and Sibyls, Fire Leap, Memory Lost og Sirens - alle seks installert i hver sin spesialdesignede bygning med det formål at det hele skal virke som en slags landsby [red. se bildet under]. Installeringen er utviklet i samarbeid med arkitekten Hala Wardé, og Goldin har oppdatert hvert enkelt show spesielt for utstillingen. Goldin har lenge uttalt at hun ser på seg selv som en filmskaper, og kaller slideshowene for filmer laget av stillbilder.

Den andre siden
Flere av hennes fotografier har vært med meg siden jeg var ung, særlig bildene fra The Other Side hvis tittel er hentet fra en bar i Boston med samme navn. Baren var hyppig frekventert av Goldin og hennes transvenner - mennesker som hun dokumenterte over mange år - og dette lysbildeshowet fungerer stadig som en rørende hyllest og kjærlighetserklæring til dem.

Søsterens vonde skjebne
Det blir vondere inne i bygningen som huser verket Sisters, Saints and Sibyls. Her kan man ikke sitte ned slik man kan inne i de andre rommene, men publikum må stå på en balkong foran tre-skjerms verket som varer litt over en halvtime. Her får vi historien om Goldins søster, Barbara, som var i en evig konflikt med og i opprør mot sine foreldre. Hun ble institusjonalisert i ung alder. Ved bruk av gamle familiefotografier og gjenskapte filmsekvenser fra stedene Barbara oppholdt seg på samt en nøytral voiceover følger vi oppveksten frem til hennes selvmord da hun var 18 år. Dette verket er det som best kan betegnes som en filmopplevelse.

Sirenenes sang
I 2019 inviterte Marian Goodman til en større retrospektiv, Goldins første solopresentasjon i London siden Whitechapel i 2002, og her viste hun verkene Memory Lost og Sirens for første gang. Der den førstnevnte handler om rusavhengighet og kampen for å bli rusfri, forherliger den andre bruken av rusmidler. Med en tittel som henspiller på sirenene fra den greske mytologien, består Sirens kun av funnet materiale fra ulike filmer, tonesatt av komponisten Mica Levy. Dette verket fungerer dårlig i forhold til de andre, det engasjerer ikke like mye, kan hende fordi Goldin ikke bruker eget materiale.

Etter Eden
I 2014 utkom boken Eden and After med Goldins fotografier av venners barn. Mange av bildene herfra er med i slideshowet Fire Leap. Goldin har tidligere uttalt at barn kommer fra en annen planet, og at de vet alt om absolutt alt når de blir født, men glemmer det når de vokser opp. Barna i slideshowet er fotografert i samme velkjente snapshot-stil som i andre serier. De er dokumentert mens de danser, sover, ler og løper rundt foran kamera. Jeg synes verket er problematisk, barna har ikke kunnet ta ordentlig stilling til hvor dette skal vises slik Goldins voksne venner har. Jeg tenker på utstillingstittelen - om at dette ikke kommer til å ende godt - og på hvordan medvirkningen vil oppleves for disse barna når de er voksne. 

Den barnløse fotografen ønsker å hylle barndommen.
Nan Goldin, Elephant mask, Boston (1985) Fra Fire Leap, 2010–2022 © Nan Goldin

Det autobiografiske fotografi
Den siste filmen jeg ser er den Goldins karriere begynte med: The Ballad of Sexual Dependency, først utgitt som bok i 1985, inneholder portretter av henne selv og vennene hennes – sin utvidede familie som hun kaller dem. Tittelen er hentet fra en av sangene i Tolvskillingsoperaen av Bertolt Brecht, og Goldin ser på arbeidet som sitt absolutte hovedverk. Hun legger stadig til bilder, det er slik hun jobber, redigerer og skaper fortløpende nye versjoner. Denne formen for autobiografisk fotografi er også velkjent blant flere svenske fotografer og det er kanskje ikke tilfeldig at det nettopp er Moderna Museet som har viet plass til denne retrospektive utstillingen.

Ikke et heldig valg
Nan Goldin har vært, og er en viktig fotograf for mange, hun har generøst delt sorger og vonde opplevelser gjennom sine bilder og hun har utvidet den selvbiografiske sjangeren innen mediet. Jeg vet ikke hvorfor Nan Goldin nå kjenner behov for å redefinere sin yrkesrolle; å omdøpe seg selv til å være filmskaper. For meg undergraver det noe av arbeidenes troverdighet.