Suverene Sherman-selfier

Da Sherman la ut denne selfien på sin Instagram var den akkompagnert av bildeteksten: Will it ever feel like Spring? Foto: Cindy Sherman, Untitled #605, 2019. Foto: Robert Wedemeyer © Cindy Sherman. Courtesy the artist, Sprüth Magers and Hauser & Wirth

Cindy Shermans utstilling Tapestries på ARoS fungerer som en super kommentar til menneskers overdrevne selviscenesettelse i sosiale medier. Bildene er Shermans første store utforskning av et annet medium enn fotografiet.

AARHUS, Danmark
ARoS - Aarhus Kunstmuseum
Cindy Sherman – Tapestries
Kurator: Juliana Engberg
Vises frem til 5. juni 2023

Flere land vurderer lover som gjør at influensere må markere filtrerte eller redigerte bilder og videoer når de poster innlegg. I veggteksten til utstillingen Tapestries av Cindy Sherman på ARoS hevdes det at vi lever i en hypervisuell tid hvor vi behandler oss selv som forbruksvarer i sosiale medier. Denne påstanden har jeg tenkt mye på siden. I stedet for fotografier viser Sherman her kun vevde verk. Utstillingen oppleves likevel kamerabasert da de vevede arbeidene er forstørrelser av særdeles bearbeidete selfier hun tidligere har publisert på sin Instagram. Siden de var for små til å kunne forstørres, er motivene vevd som store bildetepper. Som museet skriver, «I Tapestries lader Sherman det 21. århundredes ansigtsændrende teknologi møde et hæderkronet traditionelt håndværk i form af gobeliner og omsætter hermed pixels til sting».

Den enkle installeringen gir en behagelig utstillingsopplevelse. Foto: Pressefotos Cindy Sherman –Tapestries, ARoS 2023/ © Cindy Sherman

Mennesker vi kjenner
De nesten tre meter høye bildeteppene har fått god plass seg imellom inne i Fokus-galleriet i den Guggenheim-inspirerte bygningen. Teppene, som består av ulike stoff som bomull, polyester og ull vevd sammen, viser Sherman som ulike fiktive karakterer. Alle gjenkjennbare, jeg føler jeg har møtt flere av dem før. Sherman beskriver sin arbeidsprosess som intuitiv, og at hennes selvportretter inneholder antydninger av en fortelling. Det er opp til den som ser på å fortelle historien ferdig. Denne utstillingen skuffer heller ikke, jeg blir som vanlig nysgjerrig på historien bak. Møtet med den bleke, hårløse personen er rørende. Det samme er fremstillingen av kvinnen med blomsterkrans på hodet, hun som liksom gjemmer seg i naturen. Og jeg kjenner meg igjen i den håpefulle kvinnen med lyserosa leppestift som bruker hjertefilter-funksjonen i sitt bilde. Det. gjør at jeg igjen tenker på veggteksten med setningen om at vi er varer.

Viktig utstillingskatalog
Midt i galleriet er det plassert benker, og her ligger også utstillingskatalogen, hvis stofflige omslag gir et inntrykk av også å være vevd. Her er hvert verk avfotografert, etterfulgt av flere detaljbilder. Det gjør at katalogen fungerer som et akkompagnerende verk utover å kun presentere utstillingen. Jeg savner ikke installasjonsbilder da slike oversiktsbilder fra utstillinger sjelden gjengir opplevelsen av å være i rommet. Jeg skulle ønske alle utstillingskataloger kunne utformes bedre rent visuelt; at designerne fokuserer på verkene som blir vist, og at de tenker på boken som et gallerirom i seg selv, hvor man kan bli kjent med selve arbeidene, ikke veggene de henger på.

Jeg kommer til å for alltid være nysgjerrig på hva som har skjedd med denne Sherman-karakteren. Foto: Cindy Sherman, Untitled #625, 2021. Foto: Robert Wedemeyer © Cindy Sherman. Courtesy the artist, Sprüth Magers and Hauser & Wirth

En kritikk av vår kultur
Over flere tiår har Sherman utforsket identitet og representasjon gjennom selvportretter, som i den mest kjente serien, Untitled Film Stills, som viser kunstneren i ulike, stereotype kvinnelige filmroller fra den gamle Hollywood-epoken. Hennes overdimensjonerte «samfunnsportretter» (The Society Portraits) hvor hun utgir seg for å være kvinner fra overklassen, har også blitt hyllet for å tematisere aldring i en tid hvor vi er besatt av foryngelse.

Noen av billedvevene var inkludert i den store retrospektive utstillingen, Cindy Sherman at Fondation Louis Vuitton, i Paris i 2020. I den forbindelse uttalte hun til magasinet W at hun lenge hadde tenkt på å lage slike billedvever, og mente vevingen ikke er så ulik pikseleringen som skjer i digitale bilder.

I Paris viste hun også en serie nye fotografier, denne gang av mer androgyn karakterer. Her var Sherman hovedsakelig kledd i herreklær og poserte foran bakgrunner som var satt sammen av digitalt manipulerte fotografier som Sherman hadde tatt på ulike reiser. Også her inneholdt bildene besnærende narrativer.

Detaljen med hjertene som omkranser den blonde karakteren gir verket en tiltrengt humor. Foto: Cindy Sherman, Untitled #607, 2020, Foto: Robert Wedemeyer  © Cindy Sherman. Courtesy the artist, Sprüth Magers and Hauser & Wirth

Vår tids viktigste
Sherman har en stor følgerskare på Instagram, der hennes ekstremt manipulerte selvportretter når et publikum utenfor kunstverdenen. Mange blir engasjert og provosert av måten hun leker med representasjon, virkelighet, fiksjon og kjendiskultur på. De monumentale vevnadene på ARoS tvinger oss til å tenke kritisk rundt de selfiene vi deler av oss selv.

Stikkord