Kunsten å kopiere – del 2

Del 2: Jeff Koons og Richard Prince – opphavsrettens «Bad Boys»

Å parodiere andres verk kan falle inn under fair use. Tanken er at det kan være vanskelig å få samtykke fra opphaver til det eksisterende verket hvis verket skal bli gjenstand for parodi. Parodier er en viktig del av ytringsfriheten, og har vært gjenstand for flere rettssaker. Her kommer selvsagt Jeff Koons og Richard Prince inn i bildet.

Jeff Koons - «Banality» serien
Jeff Koons er kanskje mest kjent for sin serie med skulpturer fra 1988 kalt «Banality-serien». Serien er basert på populære bilder som Koons har samlet på over tid, og som han senere re-kontekstualiserte til skulpturer. Temaet er banalitet som i uoriginalt og kjedelig, med fokus på vanlige objekter og hverdagsliv.

Av hver skulptur ble det produsert tre opplag pluss en «artist’s proof». 19. november 1988 åpnet utstillingen i Sonnabend galleri i New York.

Serien resulterte i tre søksmål i USA, og Koons tapte alle. Koons forsvarte bruken under fair use fordi skulpturene var parodier, men retten konkluderte med at kunstverkene ikke kunne bli oppfattet som parodier. 

Den første saken ble avgjort i 1992. Saken gjaldt Koons sin uautoriserte bruk av Art Rodgers sitt fotografi Puppies. Rodgers er en profesjonell fotograf, bildene hans er blant annet kjøpt inn av San Francisco Museum of Modern Art. Puppies har blitt utstilt flere ganger, og Rodgers hadde blant annet lisensiert bildet til bruk på kort.

Koons sin skulptur String of Puppies var basert på Rodgers Puppies. Koons hadde kjøpt et kort med Rodgers Puppies i en turistbutikk i 1987. Koons så på bildet som en del av massekulturen, som noe typisk og familiært.

Retten kom frem til at Koons ikke hadde gjort store endringer fra original-verket, selv om det var i et annet materiale. Tillegget bestod i all hovedsak av blomster i håret og en «bulbøs» nese på hundene ifølge dommerne. I forhold til fair use mente Koons at bruken var rettferdig fordi skulpturen var en parodi og en satire av samfunnet, og han tilhører den amerikanske skolen av kunstnere som mener at masseproduksjon av varer og media har ført til en forringelse av kvaliteten på begge. Ved å inkorporere disse varene i kunsten argumenterer han for at det er en kritisk kommentar. Både av selve objektet og samfunnet som skapte dette. Disse temaene er hentet fra kubismen og dadaismen, og særlig Marcel Duchamp som var den første til å inkorporere allerede produserte objekter («readymades») i kunstverk.

Retten aksepterte denne definisjonen av skolen av kunstnere som Koons tilhører, men konkluderte med at bruken ikke falt inn under fair use. Den mente at for å være en parodi, må verket i hvert fall til en viss grad være en parodi av originalverket. Hvis ikke dette er et krav, så vil det ikke være noen grenser for å kopiere et verk for å lage en samfunnskommentar, uten at det skapes en bevissthet rundt originalverket, herunder at originalverket på den måten ikke blir kreditert som et eget verk.

I sin oppsummering sier retten at:

“The copying was so deliberate as to suggest that defendants resolved so long as they were significant players in the art business, and the copies they produced bettered the price of the copied work by a thousand to one, their piracy of a less well-known artist's work would escape being sullied by an accusation of plagiarism.” (oversettelse Red.: Kopieringen var så bevisst at den antydet at de saksøkte bestemte seg for at så lenge de var betydelige aktører i kunstbransjen, og kopiene de produserte økte prisen på det kopierte verket med tusen til én, så ville deres piratkopiering av en mindre kjent kunstners arbeidet unngå å bli besudlet av en anklage om plagiering)

Koons tapte også i to andre saker som gjaldt verk fra den samme serien. Skulpturen Wild Boy and Puppy var basert på hunden Odie fra tegneseriestripen «Garfield», og skulpturen Ushering in Banality var basert på fotografen Barbara Campbells sitt fotografi Boys with Pig.

Richard Prince
Prince er kanskje mest kjent for sine re-fotograferinger av eksisterende bilder, som serien Cowboys» fra Marlboro sigarett reklamer med «Marlboro-mannen. Prince unngikk lenge søksmål, men fra midten av 2000-tallet har det dukket opp flere. 

«Canal Zone»
I 2011 tok fotografen Patrick Cariou ut søksmål mot Prince og hans New York-galleri Gagosian. Bakgrunnen for søksmålet var at Prince hadde tatt Carious bilder fra boken «Yes Rasta», endret og inkorporert dem i en serie av malerier og collager kalt Canal Zone. Serien ble utstilt på Eden Rock hotell i St. Barth’s, og senere hos Gagosian i New York. Cariou vant i tingretten, men tapte nesten fullt ut i lagmannsretten, der retten mente at 25 av Prince sine verk kom under fair use unntaket.

I lagmansretten la de vekt på at Prince gjorde betydelige endringer til Carious bilder ved å male «pasteller» over ansiktene til menneskene, og det at han kun brukte deler av bildene hans. I noen av Prince sine bilder er Carious verk nesten helt skjult.

Retten fant også at Prince og Cariou sine bilder hadde helt ulik estetikk. Retten viste også til at Prince sine verk tiltrakk seg en helt annen type samlere, og at flere av verkene var solgt for to millioner dollar eller mer. Cariou derimot, hadde ikke et aktivt salgsmarked, og ingenting tydet på at noen ikke ville kjøpe verkene hans som et resultat av den delen av markedet som Prince nå har tatt opp.

Som en kuriositet navnga retten også en hel rekke kjendiser som deltok i en middag holdt av Gagosian i forbindelse med åpningen. Blant annet Jay-Z og Beyonce Knowles, Damien Hirst og Jeff Koons, Angelina Jolie og Brad Pitt. Hvem sa det var kjedelig å lese rettsavgjørelser?

«New Portraits»
En annen rekke av søksmål som Prince er involvert i gjelder serien New Portraits, først vist på Gagosian i New York i 2014. I denne serien har Prince re-fotografert bilder fra Instagram med de originale kommentarene, og så lagt inn sine egne kommentarer. Prince sine verk er produsert i storformat. I virkeligheten har Prince ikke gjort noen endringer av originalfotografiene, og ifølge Prince var det essensielt å beholde bildene urørte fordi formålet med serien er en ode(hyllest) til sosiale medier.

Prince spurte ikke fotografene om tillatelse til å bruke bildene, og flere av fotografene har saksøkt Prince i separate rettssaker. Foreløpig er det ikke publisert noen endelige avgjørelser fra disse.

Prince har forklart at han trengte å beholde bildene som de var for å “reimagine traditional portraiture and bring to a canvas and art gallery a physical representation of the virtual world of social media.”

I en høring for retten kalte advokaten for en av motpartene Prince sine tillegg, eller endringer av original-bildene, som ingenting annet enn “gobbledygook nonsensical comments”. Røft oversatt til norsk: «vrøvlete intetsigende kommentarer».

Fotografen Donald Graham har saksøkt Prince for bruk av hans portrett-fotografi av en rastafarianer.

En annen profesjonell fotograf, Eric McNatt, har saksøkt Prince for bruk av et bilde av rockestjernen Kim Gordon som ble tatt i forbindelse med en magasin-artikkel for Paper.

Selena Mooney, eieren av pin-up siden SuicideGirls, valgte å ta en annen vei etter at Prince brukte mange av bildene fra siden i sin New Portrait-serie. Hun re-fotograferte Prince sin re-fotografering av hennes bilder og solgte bildene for kun $90 dollar, 99.9% av original-prisen på Prince sine bilder, og ga alle pengene til veldedighet.

Vi har ingen tilsvarende eller liknende avgjørelser om appropriasjonskunst i Norge. Men det blir spennende å se hva høyesterett faller ned på i Warhol vs. Goldsmith-saken. En avgjørelse kommer nok i løpet av våren 2023.