Fotografisk pensum
Denne første dokumentariske serien av Weems’ familie ble utviklet i løpet av hennes studietid. Carrie Mae Weems, Welcome Home, from the series Family Pictures and Stories, 1978-84. © Carrie Mae Weems. Courtesy kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York, Galerie Barbara Thumm, Berlin, og Fraenkel Gallery, San Francisco.
Amerikanske Carrie Mae Weems vant endelig Hasselbladprisen, og hennes utstilling i Gøteborg er viktig å få med seg. Weems klarer kunststykket å være både aktivistisk og lyrisk i arbeidene sine – som spenner fra det lille hverdagslivet til store historiske hendelser.
Gøteborg
Hasselblad Center
Carrie Mae Weems
Hasselblad Award Winner 2023
Utstillingen står til 21. januar, 2024
Ofte kalt for fotografiets Oscar, henger denne prisen høyt. Den har blitt utdelt årlig av en internasjonal jury siden 1980. Weems er (kun) den tiende kvinnen som mottar 2 millioner svenske kroner og får en utstilling ved senteret. I sitt arbeid bruker hun en rekke medier, som fotografi, video, tekst, for å utforske temaer som kulturell identitet, sexisme, politiske systemer, familierelasjoner og maktens konsekvenser. Mange, inkludert meg, mener at Weems burde fått prisen for lenge siden.
Weems arbeider for at svarte kunstnere skal huskes når kunsthistorien skrives. Carrie Mae Weems, Blue Notes (Basquiat), 2014 © Carrie Mae Weems. Courtesy kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York, Galerie Barbara Thumm, Berlin, og Fraenkel Gallery, San Francisco.
W for Weems
Weems synes selv det er svært ærefullt at hennes families slektsnavn skrives inn i historien sammen andre viktige fotografer som Wolfgang Tillmans og Cindy Sherman. Dette ville seniorkurator Dragana Vujanovic komme i møte, og fikk bygget vegger formet som en stor W midt i utstillingsrommet. Det er et diskret, men godt grep. W-en danner en perfekt ramme for en av samtidsfotografiets aller viktigste serier, Kitchen Table Series fra 1990. Gjennom 20 fotografier, alle med samme utsnitt av et kjøkkenbord med en lampe over, utspiller det seg mange ulike scener i et kvinneliv. Weems har selv sagt om serien at den handler om kampen rundt familien og mellom kjønnene. Hun mener at kjøkkenbordet er den virkelige scenen der livets største øyeblikk utspiller seg, og der hele spekteret av menneskelige følelser kommer til uttrykk. Akkurat som kjøkkenet ofte er hjertet i en leilighet fungerer disse veggene som selve hjertet i utstillingen.
Viktige fortellinger
Plassert rett overfor W-en, er det montert et annet verk som også tar utgangspunkt i et kjøkken. Videoen The Search er skapt 30 år etter Kitchen Table Series, og reflekterer over om det demokratiske samfunnet egentlig bare en drøm. Kommentarsporet høres tydelig og følger meg gjennom utstillingen. Bildeserien Blue Notes er på sin side en virkningsfull påminnelse om at det ikke snakkes nok om fargede kunstnere. I de kornblå portrettene er ansiktene tildekket av ensfargede blokker. Grepet lar seg lese som en skarp kritikk av det Weems kaller USAs historiske utradering av svarte kunstnere. Her er også inkluderingen av serien All the Boys fra 2016 og Remember Me fra 2019 viktig. Silhuetter av en person i hettegenser. Det finnes mange historier om uskyldige, unge afroamerikanske menn som har blitt skutt kun fordi de gikk i en hoodie. Verket reflekterer hvordan en befolkningsgruppe utsettes for et system preget av fordommer. Disse seriene er mer effektfulle i dag enn serien Constructing History fra 2008 som inneholder iscenesettelser av historiske voldshendelser, for eksempel mordene på borgerrettslederne Malcolm X eller president John F. Kennedy.
Gjennom tyve bilder fra et kjøkkenbord veves en viktig historie om hverdagslivet.
Carrie Mae Weems, Untitled (Man and Mirror) from the series Kitchen Table Series, 1990
© Carrie Mae Weems. Courtesy kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York, Galerie Barbara Thumm, Berlin, og Fraenkel Gallery, San Francisco.
Kameraets kraft
Weems studerte først moderne dans, og brukte kameraet hun fikk på 21 års dagen mest til politiske formål. Mens jeg ser Weems’ aller første serie Family Pictures and Stories tenker jeg på noe Sumaya Jirde Alis skriver i sin bok Et liv i redningsvest: «Å se mennesker som er lik en selv, er en bekreftelse på at du er en del av samfunnet.» Denne serien av Weems er skapt som en reaksjon på hvordan svarte mennesker portretteres i USA. Den inneholder bilder fra hennes egen familie og ble laget mens hun studerte kunst ved University of California. Den dokumentariske skildringen skiller seg fra de mer iscenesatte arbeidene i hennes praksis. I denne serien bruker hun kameraet til å skildre et svart middelklasseliv på egne premisser, det er hun som velger hvordan hennes familie skal representeres.
Seriene All the Boys og Remember Me fungerer begge som sterke kritikker av hverdagsrasisme unge, svarte menn utsettes for i USA. Installasjonsbilde fra utstillingen Carrie Mae Weems. Hasselblad Award Winner 2023. © Hasselblad Center
Den nye generasjonen
Under Weems’ artist talk i oktober spurte hun publikum om utstillingen funker i Sverige, om verkene kunne forstås i en svensk kontekst? Dette følger Hasselbladsenteret opp. Den 6. desember inviterte de til samtalen: 'Nära och kära: familjen i konstnärliga praktiker’ hvor bl.a svenske Ikram Abdulkadir var invitert. Abdulkadir fotograferer ofte kjente steder og mennesker som står henne nær, hvor budskapet i bildene handler om hennes opplevelse av å være svart, muslimsk kvinne i Malmö. Som Abdulkadir selv sier, er fotografiene en form for kollektiv motstand, et uttrykk for selvbekreftelse som gjør det mulig å avbildes på egne premisser.
Verkenes visuelle kraft er understreket som viktig i begrunnelsen for å gi Weems prisen. Det blir også trukket frem hvordan hun legemliggjør og feirer det svarte kvinnelige subjektet. Jeg er glad Hasselbladsenteret endelig fikk feiret Carrie Mae Weems.
Weems hovedverk Kitchen Table Series er installert på en stor W i rommet. Installasjonsbilde fra utstillingen. Carrie Mae Weems. Hasselblad Award Winner 2023. © Hasselblad Center
