Konvensjonell stipendutstilling

Saken er oppdatert 30. november klokka 14.50

OSLO
Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling
Damien Ajavon, Kåre Aleksander Grundvåg, Linda Lamignan
Oslo Kunstforening
Står til 28. januar

Årets trio som kjemper om Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend på Oslo Kunstforening tar oss med på en global reise fra Nigerdeltaet til hekkende måker i Tromsø. Sistnevnte møter publikum med sine krakilske skrik idet man entrer kunstforeningens første rom. Tromsø-baserte Kåre Aleksander Grundvåg har laget en installasjon som brer seg utover gulvet som et landskap av øyer og vekster. Inventarlisten er intrikat og mildt sagt mangfoldig: mose, polykarbonat, vann, grønnalger, froskebitt, bentonittleire, 3D-printet porselen og så videre.

Måkene, eller krykkjene som de strengt tatt er, har ellers grunn til å være krakilske. Grundvåg har lenge arbeidet med krykkjene som setter sitt preg på Tromsø, for å si det diplomatisk, slik de lever og hekker, skråler og driter på og over bylandskapet. Søker man på «krykkje» på avisa Nordlys får man et rikt utvalg treff, fra krykkjehotell etablert som skulpturer utenfor Tromsø Kunstforening til overskrifter á la «Måseplagen utgjør en helserisiko og gjør Tromsø lurvete». Grundvågs bidrag til utstillingen er megetsigende titulert It Looks Like You Belong Here, som vel mer enn antyder på hvilken side av konflikten mellom natur og bykultur han plasserer seg.

Vi er økologi
Tittelen er også overskrift på det stemningsskapende lydverket, tatt opp ved de såkalte mobile krykkjehotellene som Grundvåg har bidratt til å utforme – flyttbare strukturer som gir de utrydningstruede fuglene egnete hekkeplasser. Installasjonen som sådan handler ikke om fugler per se. Elementene er mer å regne som stedfortredere for det naturlige miljøet vi er en del av og avhengige av, og selv på sett og vis er – vi er jo helt grunnleggende sett vandrende økosystemer, slik milliarder bakterier, sopp og virus regjerer inni oss og på oss.

Grundvågs øysamfunn framstår som en blanding av strand- og myrmiljøer, trolske eventyrland og petriskåler med løpske, monstrøse cellekulturer. Skulpturene er slik både fantasieggende og styggvakre, og kanskje litt skremmende – de er tross alt selv levende organismer. Gudene vet hva de kan finne på å bli, under utstillingens løp.

Øgler i familien, olje i årene
It Looks Like You Belong Here formulerer ingen klar problemstilling – om man ser bort fra det måke-aktivistiske tilløpet. Verket skriver seg inn i tidens økobevisste kunst, men på en åpent fabulerende måte som sympatisk overlater til betrakteren å trekke egne slutninger.

I det tilstøtende rommet troner fire store malerier av Linda Lamignan som fortsetter litt i samme tvetydig naturnære spor. Maleriene kommer i selskap med en video og – også her – et lydverk. Abede, som er den samlende tittelen, forteller om vestafrikansk animisme, historiefortelling og øgler i familien. I sammenhengen her er det det riktignok det visuelle som mest umiddelbart fanger interessen. Maleriene har en slående dynamikk i sin Per Kirkeby-aktige, abstrakte oppbygning, der detaljer av en varan slanger seg inn og dekorerer flaten. Fargen er laget av petroleumsvoks og pigment, noe som setter begrepet «oljemaleri» i et politisk relieff: Lamignan er født i offshore-hovedstaden Stavanger og har familiebakgrunn fra de oljeproduserende områdene i Nigeria. «Råolje renner gjennom årene mine», sier hun i videointervjuet som følger utstillingen. Og gjennom våre, kunne vi legge til. I vårt skjebnefellesskap med naturen er oljen en driver for vårt endelikt, enten man er menneske eller måke.

Lamignans bare tilsynelatende rent abstrakt-fabulerende malerier presser oss slik fram på forfoten. Innerst i kunstforeningen kan man derimot sparke av seg skoene og tre inn i Damien Ajavons tekstilmyke Sanctuary. Installasjonen tar form som en teltlignende konstruksjon, med håndsydde mønstre etter inspirasjon fra nomadekulturer og, mer stedspesifikt, tapetene i kunstforeningens festsal i underetasjen. Rommet slår ikke med samme prekære politiske puls som naboene; Ajavon gir seg snarere hen til dekorens og skjønnhetens kraft, med et verk som mer vennligsinnet og antydende åpner for refleksjoner om migrasjon og globalt fellesskap.

Juryens prioritering
I sum er den 16. stipendutstillingen helt på det jevne, og ganske så konvensjonell i sin orientering mot tidsrelevante tema som øko- og migrasjonspolitikk.

Totalt sett har også de ulike juryene vist en konsistens i evnen til å lete fram interessante og i mange tilfeller overraskende kunstnerskap. Skulle man pirke på noe i den sammenhengen måtte det bli tendensen til å prioritere smalere i alderssegmentene – gjennomsnittet denne gangen er 35 år. I fjor var det 30. Ingen big deal kan du si; man skal vel løfte en akkurat passe trendsensitiv finger i været og kjenne etter hvor nye vinder blåser i kunstlandskapet. Men styrken og særegenheten til utstillingen har vært den åpne tolkningen av tildelingens ordlyd, «kunstnere i etableringsfasen», og erkjennelsen av at etablering for mange, kanskje de fleste, kunstneres del er et livsprosjekt. Det har gitt oss generasjonsoverskridende utstillinger med en herlig miks av det ukjente nye og det halvt glemte, og prisvinnere som Tor Børresen (53), Anne Haugsgjerd (77) og Germain Ngoma (66). Stipendutstillingen har med det vært årets kanskje morsomste og mest uforutsigbare på osloscenen. Det ville være synd om denne sympatiske og kunstfaglig høyst relevante ambisjonen oppgis.

Vinneren annonseres den 18. januar.

Redaksjonen gjør oppmerksom på at Arve Rød var deltaker i fagjuryen for Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling i perioden 2016-2018.