Estetisk retrett

OSLO
Miroslaw Balka, Ceal Floyer, Felix Gonzalez-Torres
Et spørsmål om tid (Wish You Were Here)
Vigelandmuseet
Står til 14. januar

Den minimalistiske, melankolske, patosfylte og dunkle Et spørsmål om tid (Wish You Were Here) på Vigelandmuseet presenterer tre kunstnere, og tre verk som tilsammen knapt ville fylle bagasjerommet i en Volkswagen Transporter. Det er ingen overdrivelse ­– tar du Miroslaw Balkas to rustne jernkasser, 60 x 20 x 14, 191 x 61 x 54, 191 x 61 x 54, Ø 30 x 44, ut av ligninga kunne du båret med deg utstillingen under armen.

Et spørsmål om tid må være et magert skue for den gjengse museumsgjest. Felix Gonzalez-Torres’ snor av lyspærer Untitled (Ischia) dingler litt mismodig fra taket og ender i en klase utover gulvet. Balka er stuet opp mot veggen i tussmørket i rommet ved siden av. Idet man entrer Vigelandmuseets storstue mot sørvest møter man Ceal Floyers tomme postkortstativ Wish You Were Here som, selv om det er den eneste løse gjenstanden å se i rommet, opptrer så beskjedent og anorektisk i sammenhengen at det tar sin tid før man i det hele tatt får øye på det.

Apropos tid: utstillingen legger beslag på alle Vigelandmuseets tre saler for temporære utstillinger, fra september til midten av januar. Den ber oss dertil om å bruke mørketida på å kjenne litt på livslede og sin tilmålte tid i det jordlige – alle verkene kan tolkes som såkalte memento mori-motiver, som er latin og betyr «husk at du skal dø». Gloomy opplegg.

Men likevel, på sitt gjerrige, mollstemte vis er utstillingen absolutt strålende.

Vigeland som kontekst
For kunsten er konteksten et absolutt premiss og en utfordring, enten den er arkitektonisk, teoretisk, sosial eller på annen måte gir seg til kjenne som omgivelse og forutsetning for et kunstverk. Det er derfor vi fremdeles har den «hvite kuben». Selv etter femti år med institusjonskritikk er det hvitmalte gallerirommet stort sett ansett som det beste alternativet for å tilby kunsten et, i estetisk forstand, mest mulig nøytralt rom.

Som utstillingsrom er Vigelandmuseet langt fra nøytralt. Det nyklassisistiske bygget med mørkerøde, fredede vegger er allerede fylt til randen av den gamle mesterens episke nordboere i gips og granitt. Og snakk om gloomy – den henfarne billedhogger sjøl vaker bokstavelig talt over det hele, som aske i en urne i tårnet på taket. Å stille ut her blir aldri enkelt. Satt på spissen kan man like gjerne vise samtidskunst midt i et alpelandskap, det er omtrent like stor sjanse for å konkurrere likeverdig med omgivelsene der som under Vigelands vekt.

Konseptuell minimalisme
Et spørsmål om tid er sånn sett egentlig et litt åpenbart valg fra museumsdirektør og kurator Jarle Strømodden. Formalt sett er nemlig de tre verkene Vigelands rake motsetning.

Det mest effektive alternativet til graden av arkitektonisk pomp og vitalistisk bravur som regjerer bygget kan jo like gjerne være full tilbaketrekning. Det er mulig å bruke betegnelsen «konseptuell minimalisme» her, selv om Balka mer hører hjemme i arte povera-tradisjonen med sin tungt symbolske bruk av stein, rustent jern og en lyspære i en tønne. Den omstendelige tittelen henspiller på kunstnerens kroppsmål, og kassene på kister. Rommet blir et gravkammer, tre etasjer under Vigelands urne.

Lyspærer og død korresponderer for øvrig bra med Gonzalez-Torres, som døde av AIDS i 1996, 38 år gammel. Flere av hans verker er slike tvetydige oppstillinger som gjør bruk av dekorelementer etter minimalistisk resept som bærer konnotasjoner om seksualitet og/eller død, som skulpturer med henvisning til klubbscener, dansegulv eller strippeplattformer, men med uhellsvangre titler som Untitled (Blood) eller Untitled (Chemo). Tilsvarende er Floyer kjent for visuelt og materielt reduktive verk som tilbyr fortettede fortellinger om fravær og forgjengelighet. For den gjengse museumsbesøker må likevel den knappe, epigrammatiske bruken av readymades være lite å ta med seg hjemover, selv om Gonzalez-Torres’ lyspærer skinner stemningsfullt som et juletre mot taket.

Sårhet og savn
Som innhold spiller like fullt de tre, på hvert sitt vis, opp til omgivelsenes episke element. Floyers tomme postkortstativ, for eksempel, bør kanskje handle om noe mer eksistensielt enn hva utstillingens presseskriv forteller oss: det trivielle i at man ikke lenger skriver postkort i en digital tidsalder. Det er litt av et tankesprang derfra til at man skal kontemplere sin egen forgjengelighet. Det tar likevel ikke saltet fra et arbeid som, på tross av at det presser mot yttergrensen for hva et alminnelig publikum vil akseptere av estetisk sparsommelighet og latskap i arbeidet, maner tristesse og minner om livets tapte muligheter ut av den simpleste av gjenstander.

Jeg er kanskje yrkesskadd og sær, men jeg synes sånt er vakkert, både som poetisk bilde og som postkonseptualistisk manøver – i tillegg til så mye annet, er Floyers postkortstativ et hint til Marcel Duchamps flasketørker fra 1914, naturligvis.

For mange andre ville Wish You Were Here antakeligvis virket sterkere i selskap med andre av Floyers like reduktive, men også mer spektakulære arbeider. Verket kommer fra Erling Kagges samling, og man hadde ganske sikkert muligheten for å låne inn potensielt mer severdige klassikere derfra, som den «pustende» lysbildeprosjektoren Auto Focus, for ikke å snakke om lydverket Til I Get it Right. Det er lett å forestille seg Tammy Wynettes sjelfulle sang, så vidunderlig effektfullt appropriert i sistnevnte arbeid, sende myke bølger av sårhet og savn ut mellom Vigelands mer bombastiske monumentalitet.

Nettopp derfor er det grunn til å berømme utstillingen for å ikke kompromisse sitt valg. Et spørsmål om tid er ikke egentlig radikal verken som kunstfaglig regi eller institusjonskritisk påstand. Men det er utvilsomt en utstilling for de kresne. Den gir deg noe å jobbe mot og med, og vokse på, i ettertid. Det er ingen museal selvfølge i en tid hvor formaningen om den umiddelbare, absolutte tilgjengelighet ser ut til å trumfe alle andre kunstneriske hensyn.