Mediefiltrert virkelighet og fabulerende hverdag

ASKER
Ulrich Vogl
The Newsroom
Mette Lilletvedt
Samspill
Trafo Kunsthall
Står til 8. oktober

Den tyske kunstneren Ulrich Vogls romlige installasjon på Trafo Kunsthall møter oss med stor visuell effekt, der fortellingens dypere mening mest blir et vagt omriss i kunsthallens, for anledningen, teatrale mørke. The Newsroom er formet som et omsluttende skyggespill, der lyskastere på stativer i ulike høyder står i en konfronterende klynge, som en flokk surikater og marekatter som stirrer mot deg med blendende lys-øyne idet du entrer hovedrommet. Før du kommer så langt må du passere gjennom en trang og mørk gang, snekret spesielt for anledningen med antikt utseende dører i hver ende og bare en svak rød lampe i taket til hjelp for synet.

Lyskasterne punktbelyser en mengde sirkelrunde gitterhjul som henger og snurrer sakte fra taket. Følgelig er vi omgitt av disse hjulene og deres skygger som roterer som et maskineri over tak og vegger, som et gigantisk urverk eller – i tråd med presseannonseringen – som filmruller og prosjektorhjul som snurrer fram sitt budskap i mørklagte saler.

Tom film
På Trafo er det ikke noe slik budskap i konkret forstand. Hjulene og lysstrålene er tomme for film, tomme for bilder, bortsett fra de metalliske skjelettene som griner mot oss og rundt oss. Utstillingens tittel, The Newsroom, hinter om at det skjer og dokumenteres saker av umiddelbar betydning. «Newsroom» må vel oversettes med redaksjon i et nyhetsmedium, men her formidles ingen nyhet annet enn monoton hjulspinning og flimrende skyggespill.

Ifølge den vedlagte utstillingsteksten framstiller The Newsroom en åpen situasjon, «en forestilling som kan inneholde alt og ingenting». Vogl legger an til et resonnement om en mediert virkelighet der man selv flimrer mellom rollene som betrakter og betraktet, og kanskje heller ikke alltid vet hvor i dette flimmeret man til enhver tid befinner seg. Argumentet framstår som en postmoderne og postfaktuell betraktning på verden, der «virkeligheten» er fortolket og subjektivt forstått mer enn noe entydig og håndfast.

Vogls scenografiske oppsett lar også mer trivielle problemstillinger stå åpne – som hva de hjemmekoselige dørene i installasjonens inngangsparti egentlig har å gjøre i en slik refleksjon over bilder og medier. De blir å regne som visuelle tillegg som ikke hjelper å avklare nyhetsrommets ulne tilløp til politisk-filosofisk utsagn.

Lavmælt fargeklang
I kunsthallens prosjektrom viser Mette Lilletvedt vevnader med motiver i et krysningspunkt mellom fabulerende fantasi og hverdagsinntrykk. På det beste legger de for dagen en pussig-munter billedverden der fargeflater danner tegneserie-aktige og smått kubistiske, innimellom symbolske billedrom som er behagelige å la øynene leke mot. Brutale trerammer truer innimellom med å kvele de beskjedne scenene, men lune detaljer myker opp inntrykket av noe grovhogd og overdrevent – som bildet av et rognetre der en måke i forgrunnen har lagt seg til rette på rammens underkant.

Lilletvedt sikter seg åpenbart inn på en mindre kompleks diskurs enn kollegaen i storsalen. Det er likevel noe tilforlatelig over enkle bilder som blir hengende igjen, som lavmælt fargeklang på netthinna.