Bekjennelse i håndleddet

OSLO
Ane Mette Hol
OSL contemporary
Står til 11. november

I fjor gikk Ane Mette Hol på trynet i en sykkelulykke. Et komplisert brudd i venstre håndledd ble resultatet – en på samme tid ironisk og potensielt karriereødeleggende hendelse for en kunstner av Hols kaliber. Det detaljerte og tålmodighetskrevende arbeidet med tegning hun er kjent for, hviler jo på ukers og måneder med nærsynt håndledds-presisjon.

Hvorvidt denne hendelsen har hatt en effekt på Hols kunstneriske instinkter blir vel mest spekulasjon. Hols utstilling på OSL contemporary legger for dagen, også via en utstillingstekst ført i pennen av forfatteren Hans Petter Blad, en motivasjon med utspring i denne dramatiske hverdagsopplevelsen som framstår som både åpenbar og forvirrende. Ett år etter ulykken trekker Hols nye arbeider med seg erfaringen fra legebesøk og medisinsk apparatur. Men pussig nok er det behandlingen av den andre hånda som er utstillingens omdreiningspunkt.

Bedragersk
Hols kunst sett under ett er for øvrig så visuelt bedragersk og egnet til forvirring som det vel går an. Det er en positiv bemerkelse, for den som skulle være i tvil, all den tid fellesnevneren for Hols arbeid er den illusjonistiske imiteringen av masseproduksjonens objekter og bilder. Motivene går fra det kunstferdige og kunst-interne – nøyaktige avtegninger av tekst og kopimaskin-kopierte boksider fra kjent kunsthistorisk og kunstteoretisk litteratur – til det prosaiske, hva man kanskje kan kalle en «anti-estetikk»: Skulpturelle, tegnede versjoner av målebånd og konvolutter, transportkasser, «handle with care»-klistremerker, og variasjoner over simpelt pakkepapir.

Inntrykket av kunstnerskapet har vært av en distansert kjølighet. Særlig er det der den tegneriske ferdigheten er sydd mest sømløst sammen med slike smarte, ofte tørrvittige meta-henvisninger til kunstnervirkets materielle bestanddeler og kunstinstitusjonens apparat for produksjon og formidling, at kunstnerskapet løfter seg fra noe fiffig og flittig til et konseptuelt sett mer fokusert og dimensjonsrikt prosjekt.

Bløte omriss av bein
På OSL denne gangen er det Hols egne røntgenbilder som er form og innhold. Det er her denne andre hånda kommer inn. Sentralt i utstillingen er tre tegneriske tolkninger av resultatet av den medisinske undersøkelsen av høyre hånd, som skal være belemret med en mer kronisk plage. En filmprojektor surrer høylytt og tiltrekker seg den umiddelbare interessen. Female right wrist er en 16 mm film laget av smale remser Hol har klippet til av MRI-bilder og deretter limt sammen til en filmrull. Bildene fra rullen viser i hektiske glimt bokstaver og tall; klokkeslett og andre notasjoner, og bløte omriss av det som må være beinstrukturen i nevnte håndledd, som flimrende, hvite skygger over skjermen. En grå konvolutt fra Sentrum Røntgeninstitutt er mimetisk kopiert – speilvendt, av ikke helt åpenbare årsaker – i kunstnerens signaturpresisjon med penn og fargekritt. På et bord ligger 15 tegninger av røntgenbilder under en lyspære. Visstnok skal UV-strålingen fra lyspæren over tid få tegningen til å forsvinne.

Tegning og gestikulering
Utstillingen viser også andre eksempler på Hols nyere produksjon. Drawing Gesture er en serie på seks variasjoner over støv og krittrester på overhead-papir, projisert og deretter avtegnet i stort format. Seriens dynamisk-organiske motiver kan minne om abstrakt-ekspresjonistisk, heftig maleri.

Tittelens henvisning til «tegningens gestikk» understreker jo det opplagte i sammenhengen. Det er hånda som tegner, håndleddet som står for gestikuleringen. Gesten er naturligvis bare en – også i dette tilfellet – simulert fysisk og spontan utfoldelse, all den tid den først og fremst er forestilt, altså kontrollert og nitid pirket fram over papiret. Ordlyden, «drawing gesture», kommer slik med dobbel bunn – litt på samme vis som Hols forrige utstilling på OSL contemporary, Drawing Literature (2020) gjorde det – idet tegningene er representasjoner av kroppslige gester snarere enn resultatet av noen form for eksessiv og heftig fysisk utfoldelse.

Bekjennelsesskrift på overflaten
Som med alt annet i Hols virke er ikke tingene her hva de først ser ut som. Det intime, utleverende i utstillingens medisinske forlegg er likevel uvant kost fra en kunstner som ellers ikke slipper oss så lett innpå privaten. Framfor noe er det heller utviskingen av hendenes gest, eller signatur om man vil, og i videre forstand anonymiseringen av et bekjennende og tydelig tilstedeværende kunstnersubjekt, som har vært prosjektets tegnetekniske motor og konseptuelle nødvendighet – det Kunstkritikks Stian Gabrielsen i en anmeldelse i 2014 omtalte som «arbeidets usynlighetssøkende etos».

Åpenheten om håndleddplager og legetimer er mest et bekjennelsesskrift på overflaten. Den antyder like fullt en søken etter noe egentlig og tettere på livet substansielt; et jeg bak det distanserte meta-spillet med hendenes sofistikerte simulering av tingene. Den innledende forvirringen hva gjelder betydningen av det kunstneriske styrkeforholdet mellom høyre og venstre hånd, er likevel et distraksjonsmoment utstillingen ikke klarer å hele.