Penger, kunst og talent

Utstillingens formål er å utpeke et talent, som blir belønnet med et stipend på 300 000 kroner. Talent er en egenskap som må skjøttes godt, skal det komme den enkelte og samfunnet til gode. Talent var også en myntenhet i antikken, med svært høy verdi. 

Årets talenter plasserer seg midt i en aktuell diskusjon om kunstens rolle i forhold til eksistensielle utfordringer knyttet til utstillingsformater, nye medier og innovasjon versus tradisjonelle håndverk og forbruk versus gjenbruk. Her er perlebroderi, performance, maleri, installasjon, trykk, foto, video og animasjoner. Utstillingen og arrangementer sprer seg innenfor rammen av et bibliotek, en kunstinstitusjon og henvender seg til forbipasserende i Rådhusgata 19.   

Sterk idé, konvensjonelt formulert 
Rafiki har tidligere utmerket seg med fotografier der kropp, bekledning og frisyrer har knyttet an til identitet og minner. I sitt viktigste bidrag til utstillingen utdyper og bearbeider hun tematikken i objekter som tar utgangspunkt i pikselerte fotografier. Mønstrene som oppstår, er overført til perlevev. Kontrasten mellom det digitale medium og håndarbeidet, peker på den aktuelle debatten om forholdet mellom høyteknologiske produksjonsformer og håndverk. Spillet mellom digitalt utgangspunkt og enkelt håndverk, redder verket fra å slukes i bølgen av håndverksfetisjisme. I kunstforeningen blir vevnadene stilt sammen med videoer, blant annet et intervju med et offer for konflikter og kriger i Sentral-Afrika. Den brutale fortellingen utgjør en skjærende, ubehagelig og gripende kontrast til skjønnheten i vevnadene, som er montert mot svarte vegger og i rommet. Vekselspillet mellom det heslige og skjønne setter publikums egne refleksjoner i gang. Prosjektet fremstår også som eksempel på hvordan en kunstnerisk praksis kan ha en pedagogisk, terapeutisk og helende rolle for alle involverte. Blant de tre konkurransebidragene fremstår Rafikis arbeider som de mest avklarte og gjennomarbeidede, med en tydelig idé formidlet i en presis og sanselig form. Men, lesbarheten gjør dette også til det kanskje mest konvensjonelle bidraget. 

Av arenaene, fremsto Deichmanske som den som i særklasse var mest utfordrende og inspirerende. Biblioteket påminner oss om at Samtidskunsten er kjennetegnet av at den tar opp i seg et vell av referanser, som ingen enkelt person kan fastholde. Det er en ideell arena for hybride kunstverk. Dette er aspekter ved utstillingssituasjonen de to deltakende kunstnerduoene greier å benytte på forbilledlig vis.  

Mye informasjon og litt ironi
Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong viser video, animasjon, maleri og en fanzine. Mest interessant er trykksaken i Digest format, et format som er utledet av det engang populære magasinet Readers Digest, med artikler som berører prosjektenes ikonografi avledet av Caspar David Friedrich, middelalderromantikk og kjendisfokusert journalistikk. De store maleriene i kunstforeningen med motiver knyttet til middelalder er kompetent kulissemaleri. Sammenhengen mellom bidragene ligger på idéplanet. Idéer som er forankret i enkle tolkninger av senkapitalismen, omsatt til kunst inspirert av en estetikk med opphav i sjangre vi forbinder med såpeopera, spillestetikk, lekefigurer og annen ferdigtygd populærkultur. Hva som henger igjen her av modernismens idéer om betydningen av motstand, overskridelse og tolkningsmangfold, fremstår i beste fall som ironi over menneskelig overmot. Prosjektet er overlesset av informasjon og elementer som sloss om oppmerksomhet. Som forsøk på beskrivelse av produksjonsvilkårene under senkapitalismen, virker det mer forvirende enn opplysende.  

Verdifellesskap og leveregler 
PURPOSE CORE (Ihra Lill Scarning og Katarina Skjønsberg) er en duo som lager filmer med utgangspunkt i manifester de har utarbeidet. Duoens navn indikerer et rollespill. Den ene sitter i rullestol og fremstår som representant for manifestenes kjerneverdier som definerer hensikten med aktivitetene. Filmene utmerker seg med overraskede og kreative tilsvar til et stramt konseptuelt utgangspunkt av leveregler de to kunstnerne har klekket ut. Leveregler som forholder seg til en grunnidé om å problematisere temaer som vennskap og samarbeid; synlighet/usynlighet; utenforskap/innenforskap. Høydepunktet er filmen de har laget for anledningen. Den vises i et lite studerkammer på Deichmanske der man kan sette seg behagelig ned i Saccosekker. Den har visuell frodighet og oppfinnsomhet og en passe mengde anarkistisk kaos. Ettersom Oslo kunstforening ikke har universell utforming, kommer ikke CORE inn i bygget med sin rullestol. Duoen har valgt å bruke stedet som arena for en installasjon som demonstrerer utenforskap på en helt direkte måte: I en sal i annen etasje er det plassert et skap høyt oppe på veggen, med lukket dør. Inne i skapet foregår åpenbart spennende ting. Skal vi finne ut av det, må vi reise stigen som ligger på gulvet opp og klatre for å åpne døren.  

På utsiden av bygget har de dekorert vinduene i et karnapp med tegninger man kan se fra Rådhusgata. PURPOSE COREs bidrag er samlet om noen få bærende idéer, og en enkel og selvstendig bruk av medier og formspråk. De turnerer med skarpslipt vidd muligheten som ligger i å opptre på de ulike utstillingsarenaene. 

Som leseren vil ha forstått; var det opp til meg ville PURPOSE CORE fått anledningen til å kaste glans over Sparebankstiftelsen DNB ved denne anledning.