Normbrytende og styggvakkert

Fin Serck – Hanssen har gjennom mer enn førti år stått frem med personlige, presise og selvstendige bidrag til kunstnerisk fotografi i utstillinger og bøker. Han har i stor grad viet sitt arbeid til temaer i marginen av hva som har utfordret konvensjoner av sosial, estetisk og eksistensiell art. Menneskekroppen har vært hans grunntema. 

Fotografiene av personer med diagnosen Nevrofibromatose inngår i en installasjon som visualiserer i en kunstnerisk form hvordan diagnosen nevrofibromatose fører til endringer av bindevevssvulster i kroppens nervefibre. Teksten som følger, er informativ og gir en grei forklaring og beskrivelse av sykdommens symptomer og forløp. Av den kan vi konkludere at når alle fotografiene er titulert «fiber» spiller det på nervefibre, men også huden som fiber. En stor del av bildene skildrer farge og struktur i huden som kan oppleves som avvik fra det «normale». Slik Serck – Hanssen skildrer normavvik oppleves det mer som en naturgitt variasjon som har sin egen karakter og kvalitet, enn som noe deformert og «heslig». 

Kabinettet er dominert av et fototapet av hudfolder og et arr som dekker store deler av veggen nederst i rommet. Her går fotografen i dialog med et team av aktører som på forskjellig vis har bidratt til å problematisere utstillingsarkitekturen uten at de fotografiske bildene blir overskygget. Rommet er dominert av to turkisfargede bord i ulike høyder med former som kan minne om bilder på nerveceller.  Fotografier ligger henslengt på bordene og kan oppleves som arbeidskopier i prosessen frem mot et utvalg for utstillingen. Bildene fremstår som et resultat av at fotograf og modell går inn i en dialog der modellene viser seg frem slik de ønsker eller i det minste aksepterer å bli presentert. 

Foran det lave bordet ligger puter på gulvet der man kan knele ned på for å studere bordet nærmere. Bordene dirrer, som jeg allerede har vært inne på, av en lav lyd som fremstår som en vag stemningsskapende kulisse. Glasskulene kan assosieres til at hudforandringer som kuler. På bordene kan vi også kjenne på kjuker - knudrete sopper fra trær - som gir en håndfast opplevelse av hvordan trær bruker en sopp til å hele et sår i barken. Kjuker former seg i naturen som hyller på stammen, mens de i utstillingen også er brukt som hyller for glasskuler. Et fotografi av ortopediske hjelpemidler utviklet som følge av nevrofibromatrose kan føre til omfattende ortopediske forandringer, kan på samme tid oppleves som skremmende gjennom hva de peker mot av smertefull kroppslig forandring, formfullendt moderne design og nøkternt registrerende bilde. En gjennomgående flertydighet knyttet til estetiske opplevelser i spennet mellom det skjønne og det heslige, kan sies å være utstillingens overgripende kunstneriske tema. 

Fascinasjonen for det normbrytende, en arv fra romantikken 
Sporene sykdommen setter på kroppen blir tolket inn i en estetikk der motsetningsforholdet mellom begrepet om skjønnhet og det heslige blir stilt spørsmål ved. Problemstillingen er gammel, og spesielt fra den tidlige romantikk til i dag, støter vi ofte på at normbruddet blir en ny norm og hva tidligere generasjoner har oppfattet som skrekkelig og heslig blir presentert som herlig og skjønt. I motsetning til aktører som dekker seg til eller vil tvinge virkeligheten inn i en gitt form, møter vi i denne utstillingen mennesker som utvider våre forestillinger om hva som kan være skjønt. Relativiseringen som følger av at begreper og normer for hva som er vakkert blir forstått som sosial konstruksjon, er aktuell i en tid da forestillinger om noe absolutt og gudegitt skjønt, ikke lenger fremstår som ekko fra fortiden, men virker som de er på fremmarsj.