Når kunsten vendes innover

Constance Tenvik
Falling Eye Lashes
ISCA Gallery, Oslo
Står til 26. juni

Har funnet sin uttrykksform

Fem malerier i samme format og størrelse viser seg å utgjøre Tenviks tilbakekomst som maler. Hun har de siste årene utforsket performancekunst, men er nå tilbake med penselen i hånden. Tilbakekomsten må med rette kunne betraktes som en retur, for Tenvik opererer med samme uttrykksform som sist gang hun var å se i Norge, med en estetikk som kan beskrives som naivistisk, preget av løse referanser og sans for de glamorøse ting.

I maleriene demonstreres ingen store tekniske ferdigheter, noe som følger den naive stilen Tenvik holder fast ved. Blant hovedtrekkene finner vi også lav grad av dybdeperspektiv, mye pastellfarger, og figurer som beveger seg som om de ikke har noen bein i kroppen. Her er ulike vesener med både rosa og blå hudfarge malt frem av en strek som bølger seg og fordreier kroppenes proporsjoner. Figurenes henslengte, gelé-aktige holdning får det til å se ut som om de alle er rusa på ketamin – et bedøvelsesmiddel for hester, men også et rusmiddel som gir den dissosiative følelsen av at kroppen flyter vekk, og at kroppsdelene har skiftet størrelsesforhold på en litt tegneserieaktig måte.

Trives best i drømmeland

To av maleriene i utstillingen er basert på Tenviks egne drømmer. Sant å si er det mye rart som kan dukke opp mens hjernen vasker seg selv i løpet av natta, men kunstverk blir ikke mer interessante selv om de baserer seg på ekte drømmer. Søvnens uhemmede konfrontasjon med ens indre verden er for mange selve utspringet for en skapende kraft, jfr. surrealismens credo. Slik er det ikke her.

Tenviks drømmeverden er av den typen man glemmer i løpet av de første ti minuttene i våken tilstand. Foruten tittelverket vist nedenfor, oppleves maleriene underkommuniserende, rett og slett flate. Tenvik er helt klart best der hun gir konsentrasjon i bildene sine, altså der motivet setter en spesifikk stemning som betrakteren suges inn i. Ta tittelverket som eksempel. Her alluderer motivet til noe seremonielt og hekseaktig, og det er både ekkelt og besnærende å se spisse negler påsmurt med vaselin rett ved øynene. Men oftere enn unntaket presenteres vi for innhold som forteller lite, og som dermed ikke beveger oss, med mindre du faktisk befinner deg i hodet på kunstneren.

Blir for innadvendt

Sist gang Tenvik stilte ut verkene sine i Norge, var det i form av en egen rominstallasjon på Astrup Fearnley Museet, som en del av utstillingen Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst (2019). Sammenlignet med den gang, da betrakteren bokstavelig talt fikk tre inn i Tenviks verden, er utstillingen på ISCA vesentlig mer lukket. Mulig har dette noe med selve kunstmediet å gjøre, at Tenviks visjoner gjør seg best i en kombinasjon av det flate og det utstrakte, men jeg mistenker at det heller dreier seg om å være for selvrefererende. Motivene strømmer tross alt ut fra hennes drømmer, det er hennes venner som står portrettmodell, og det er hennes ting vi ser løst plassert på hennes nattbord.

I den aktuelle utstillingen har ikke Constance Tenvik helt greid å overføre det uttrykksfulle fra performancekunsten til maleriene sine. Tenvik kunne i større grad ha rettet blikket utover og vært mer ytterliggående, både hva gjelder formspråk og konsept.

Anmeldelsen er oppdatert 2. juni , klokka 13.34.