Appetittvekkende formglede

Peder Lund, Oslo
Sadamasa Motonaga
Står til 19. februar

Bloup! Bloup! var tittelen på en barnebok utgitt i 1977. Tittelen er fransk, og betyr noe sånt som plopp plopp, tror jeg – jeg snakker ikke språket og oversettelsesprogrammene nekter å gi meg noe meningsfullt verken på norsk eller engelsk. Boka er en oversettelse fra den japanske originalen, utgitt samme år, uten at det hjelper oss noe særlig: MokoMokoMoko er heller ikke noe ordbøkene eller Google synes har noe for seg.

Det interessante i denne sammenhengen er at boka er illustrert av den japanske kunstneren Sadamasa Motonaga, hvis malerier akkurat nå er å se på feinschmeckergalleriet Peder Lund på Tjuvholmen. Er du allerede kjent med Peder Lunds utstillingsprogram, er det ingen overraskelse at det også denne gangen handler om en kunstner du neppe har hørt om, men som du med skam å melde innser at det burde du. Motonaga (1922–2011) er et betydelig navn i japansk moderne kunsthistorie. Han knyttes til den såkalte Gutai-gruppen med kunstnere – ja, det er bare å google i vei – som i femtiåra gjorde happenings, konseptuelle prosjekter og eksperimentelt maleri, åpenbart mye på linje med de samtidige fluxus- og tidlige popkunstnerne i Europa og USA. Motonaga utmerket seg tidlig med glade farger og forunderlige og morsomme former som kombinerte modernistisk abstraksjon med populærkulturelle referanser. Resultatet ble et både artig og visuelt utfordrende uttrykk som nok vil få de mer tradisjonsfestede av oss til å rynke litt på nesa, men som likevel bør kunne glede langt flere med sin tilsynelatende bekymringsløse ikonografi i tider som disse.

Drodlerier som sier plopp!
Nå er det ikke sikkert at Motonagas bilder er et uttrykk for pur livsglede alene. Dette kunstnerskapet ble formet under trykket av en etterkrigstid som nok ble opplevd som minst like trykkende som det man opplevde i for eksempel Tyskland på samme tid. Det er nå i alle fall noen av tankene jeg gjør meg i møte med de sju bildene på Peder Lund. De opptrer som vimsete drodlerier og fjollete innfall som trekker i smilebåndene og gjør en munter til sinns, men som likevel virker å bære også et større alvor.

Motonagas bilder har naturligvis også forbindelse til andre sider ved japansk visuell kultur, som manga-tegneserier og anime. Teknikken med å bruke airbrush for å få til de jevne overgangene og myke avrundingene langs formenes konturer som gir bildene den karakteristiske pop-ete og kunstferdig søtladne estetikken. De har liksom en smak av godtehylle og leketøysbutikk over seg; morsomme figurer som kan være alt fra slanke pølser og piggete snakkebobler til pingviner og fabeldyr. I så fall sier de trolig plopp! plopp! – om malerier kunne snakke ville det åpenbart være et ordforråd for Motonagas bilder.

Superflat og sensuell
Det er antakelig hva et barn vil se og høre. Som voksen er det også naturlig å kjenne på et anstrøk av fortrengt sensualitet og mer tvetydige og intime kroppsformer som blander seg med skikkelsenes glatte overflater. Kanskje ikke så underlig at Motonaga regnes som et forbilde og en foregangsfigur for seinere kunstnere i Japan som har tråkket i det særegne sporet etter mangakulturen – som jo strekker seg tilbake helt til mester Hokusais dager. Tenk på en superstjerne som Takashi Murakami og hans «superflat»-teori, der skillene mellom massekultur, forbruksestetikk og den høye kunsten viskes ut, og seksuelle fetisjer fremstilles fritt sammen med formene og artefaktene fra den moderne konsumkulturen.

Det går en ganske direkte linje fra Motonagas, i sammenligning mer primitive, men likevel nærmest billakk-perfeksjonerte motiver, til Murakamis spektakulære popkunst. Også vår tids malere som henter materiale fra alt fra bad-painting, gatekunst, popestetikk og digital skjermkultur, bør kunne la seg inspirere av Motonagas i beste forstand barnlige og malerisk delikate, appetittvekkende formglede.