Tronvolls metode

OSLO
Galleri Brandstrup
Mette Tronvoll
Norge i det 21. århundre, 1. kapittel
Står til 8. april

Evnen til å skape seg et gjenkjennelig uttrykk, en stil, er en vesentlig ingrediens i enhver vellykket og varig kunstnerisk karriere. Uttrykket må deretter pleies med forsiktig eksperimentering og foredling gjennom variasjoner, forskyvninger og gjentakelser. Med utstillingen Norge i det 21. århundre, 1. kapittel på Galleri Brandstrup fortsetter Mette Tronvoll i et vel oppgått spor, slik vi kjenner henne fra gjennombruddet i 1990-åra. Samtidig viser utstillingen en kunstner som sliter med å holde tritt med aktualiteten i sitt eget materiale.

Tronvolls metode er den kjølige, objektive betraktningen; verden sett gjennom et desinteressert kameraobjektiv. Hun slo gjennom i norsk kunst med en rekke portrettserier, halv- og helfigurer i store formater og med titler som på nøkternt vis reflekterte motivene: Men in Underwear, Couples eller Double Portraits. De portretterte var satt opp mot nøytrale, ensfargete bakgrunner, i knivskarpt fokus, med uttrykksløse ansikter og armene rett ned, som om de var vareprøver i en produktkatalog. Den kalde krigen var vunnet, kapitalkreftene hadde seiret over det sosiale kollektivet. Dette var bilder som konfronterende og visuelt elegant fanget tidas individualisme og eksistensielle tomhet.

Typologi-typene
Tronvoll skrev seg slik inn i en konseptuell og postmoderne fotografisk tradisjon som skilte seg fra det mer stemningsbeskrivende og formalistiske kunstfotografiet man kjente fra modernismen. Forbildene lå åpenbart i det tyske samtidsfotografiet og den såkalte Düsseldorfskolen, eller «Becher-elevene». Superstjerner i emninga som Andreas Gursky, Candida Höfer og, kanskje mest relevant for Tronvoll, Thomas Ruff med sine avmålte portretter, førte videre sine læremestere Bernd og Hilla Bechers arbeid med «typologier» – serielle og nærmest demonstrativt følelsesløse fotodokumenter av industriarkitektur i svart og hvitt. Denne neste generasjonen skulle utvikle Becher-parets strenge konseptualisme til en både samtidspolitisk aktuell og teknologisk og visuelt storslått dokumentarisme i farger.

Med Norge i det 21. århundre, 1. kapittel er referansen til denne typen tysk, saklig fotokunst gjort bokstavelig. Tittelen er en peker til August Sander (1876–1964) – Becher-parets egen forgjenger og forbilde – og hans store portrettserie Menschen des 20. Jahrhunderts, et fotografisk prosjekt som Sander arbeidet på i flere tiår fram til 1950-årene, og som ifølge ham selv skulle «fange vår tid og vårt folks sanne psykologi».

Om Tronvoll har tenkt å holde det gående like lenge som Sander gjenstår å se – de 26 store bildene mellom solide eikerammer på Brandstrup er etter tittelen å dømme bare første del av flere. På den andre side: dette er vel prosjektet hun har bedrevet siden starten, med et stadig voksende persongalleri av arketyper som får oppgaven å billedliggjøre vår tid og verden.

Nøkternt og romantisk anlagt
På Brandstrup møtes vi av Mann på ski, Ustaoset; To dansker, Jan og Erik, Ny Carlsberg Glyptotek; Raffen, hjemme hos seg selv og mureren Stanislaw Drabnik. Nylig avdøde kunstnerkollega og Tronvolls tidligere mentor Jan Groth troner både avslappet og majestetisk i Jan, Dagali. De nøkterne portrettene får selskap av mer romantisk anlagte naturstudier – forsteinete trestammer og knudrete svaberg, overgrodde røyser og det stemningsfulle, Kitty Kielland-inspirerte Torvmyr, Synesvarden, Høg-Jæren. Også her ligger Becher-skolen og lurer i landskapet, med Thomas Struths tolkning av overdådig og dyster vegetasjon i Paradise-serien fra seint i 1990-åra.

Spørsmålet blir om Tronvolls oppstilte og teknisk perfeksjonerte, men også i fotokunstsammenheng etter hvert konvensjonelle og kanskje til og med konservative tilnærming evner å si noe tilstrekkelig innsiktsfullt om vårt hypermedierte århundre. Fotografisk kunst er en etter hvert temmelig innholdsrik sekkebetegnelse som kan romme alt fra tredimensjonale objekter og installasjoner til hologrammer, projeksjoner og digitale manipulasjoner som søker å svare til kompleksiteten i den samtidige teknologiske og visuelle virkeligheten. I en slik sammenheng, og som tidsbilde, framstår Norge i det 21. århundre, 1. kapittel mer på defensiven. Utstillingen viser en kunstner som drevent befester sin plass som en av landets sentrale fotokunstnere, men hvis metode nå framstår som litt gammeldags og stivnet i formen.