Sprenglærd praktverk

BOK
Ernst Bjerke
Imago Mundi – Nürnbergkrøniken som bokkunst
Orfeus Publishing, Oslo 2022
Omslagsdesign og bokdesign: Helene C. Jenssen

Verdens bilde
Imago Mundi er et uvanlig verk i bredere norsk forlagsportefølje. Det er sjelden det satses på smale, men allikevel erkehumanistiske formidlingsprosjekter. For Bjerkes bok er vitterlig humanistisk i idéhistorisk, tradisjonell mening – den iscenesetter og utbroderer overleveringen av materiell og intellektuell kulturarv på tvers av et halvt tusen år. Bjerke, som er doktor i vitenskapshistorie fra Universitetet i Oslo og samlingsforvalter ved Christiania Kathedralskoles Bibliothek med andre bokhistoriske utgivelser bak seg, var åpenbart riktig mann for jobben.

Som tittelen forteller, handler Imago Mundi om den såkalte Nürnbergkrøniken (1493). Valg av studiekasus får ytterligere sammenheng i norsk kontekst, all den tid den kanskje vakreste og best bevarte utgaven av boken i dag finnes ved Oslo Katedralskoles samling. I tillegg er den blant de tidligste bøkene vi kjenner til hvor Norge er omtalt. Riktignok i kortfattet ordlag. Et appendiks med et utdrag fra Pave Pius II Piccolominis (1405–1464) beskrivelse av Skandinavia er vedlagt mellom brødteksten og en konsentrert engelsk oversettelse.

Verket tilhører ellers den eksklusive listen med såkalte inkunabler, hvilket vil si bøker produsert mellom Johan Gutenbergs første trykk på 1440-tallet og frem til 1500. Som en særlig påkostet og utsmykket utgave representerer Katedralskolens Nürnbergkrønike, skriver forlaget, «det første kommersielle praktverket som ble utgitt i Europa.»

Katedralskolens eksemplar gir derfor et unikt utgangspunkt for å studere bokens, og i utvidet forstand inkunablenes, tilblivelseshistorie og prosess. Denne var én av flere versjoner av Nürnbergkrøniken; verket som sådan forelå i flere utstyrs- og utsmykningsvariasjoner; innbundet, ikke innbundet, kolorert og ukolorert, og med varierende grader av illuminasjon og tekstutsmykning. Og Imago Mundi må kalles en anatomisk studie av historisk bokkunst; Bjerkes tekst er bygget opp rundt en nærmest fysisk taksonomi hvor Nürnbergkrønikens enkeltdeler og partikulariteter dissekeres og drøftes inngående.

Anton Koberger var boktrykkeren bak verket og drev «den uten sammenligning største trykkeri- og forlagsvirksomheten» i Nürnberg, som ellers hadde et levende humanistisk miljø. Koberger blir også hovedrollen i Bjerkes fortelling. Forfatteren Hartmann Schedel (1440–1514), eller «forfatter»: Schedel skrev av religiøse, mytologiske og filosofiske tekster og forfattet, i moderne mening, kun kortere broer og forbindelsesledd mellom avsnittene. Boken uttrykte et kunnskapssyntetiserende, encyklopedisk program som ennå stod plantet i en middelaldersk verdensforståelse. Som et Imago mundi, et bilde på verden, skulle alle sentrale sammenhenger settes på begrep og integreres i den samme fortellingen. Denne utgjøres av seks tidsaldre, fra Evas skapelse, frem til Schedels egen tid, etterfulgt av et eskatologisk tablå over dommedag.

Boken var et bestillingsverk finansiert av et patrisierkonsortium i Nürnberg, anført av Sebald Schreyer. Schreyer var igjen involvert i valget av kunstnerne Michael Wolgemut og Wilhelm Pleydenwurff som stod for de 633 unike tresnittene. Gjennom Wolgemut, som var hans lærer på 1480-tallet, kan også Albrecht Dürer, Nürnbergs største sønn, ha hatt en finger med i spillet. Disse forbindelseslinjene, så vel som provenienssporet og det større bokhistoriske rammeverket, tegner Bjerke tydelig og pedagogisk opp og utgjør Imago Mundis sterkeste avdelinger.

Identitetskrise
Boken fremstår nettopp mest interessant og verdifull i de mer diakrone, altså de lengre linjene og sammenfattende passasjene, hvor overblikket og de større historiske betydningslagene blir samtalepartnere. Men boken, til tross for et i utgangspunktet populærvitenskapelig format, frir også tydelig til bibliofile og fagspesifikt interesserte. Denne balansen er symptomatisk for Bjerkes tilnærming, men føles tidvis noe upresis. I lange, ekstremt detaljerte kapitler, vil den akademiske dimensjonen bli trang og direkte smal for den generelle leseren. Dette er selvsagt også en styrke på sitt eget grunnlag; boken fremstår som stillferdig sprenglærd; Bjerkes oversikt over forskningen og distinksjoner mellom ulike utgaver er ofte svimlende i sin spesifisitet. Den faglige autoriteten udiskutabel. Disse minutiøse avsnittene om ørsmå farge-, sjatterings- og innbindingsdifferanser blir dog tidvis seig lesning, all den tid de i sin oppramsende retorikk arter seg mer som edisjonsfilologisk avhandlingsprosa. Den delvis akademiske ambisjonen synliggjøres også i et gjennomgående noteapparat. Et vedvarende problem med brødteksten i så måte blir det redaksjonelle valget med å ikke oversette den omfattende siteringen fra tyske kilder. Et fåtall tilfeller ville ikke utgjort noe større hinder, men minst åtti prosent av Bjerkes direkte sitater står på tysk og er hverken oversatt i selve teksten eller fotnotene. Dette diskvalifiserer utvilsomt en generell lesergruppe, inkludert denne anmelderen, fra deler av innholdet – selv om jeg mistenker at kjernepublikummet for Imago Mundi besitter over gjennomsnittlige leseevner i tysk.

Praktverk
Imago Mundi tilhører sjangeren med bøker som mange vil sette vel så mye pris på som materielt produkt som et innbundet stykke fagformidling. Det finnes liksom en levende visuell forbindelse mellom form og innhold i boken, dens utforming og dens tema. Produktbeskrivelsen selv henter språk fra bibliografiens retorikk: «Rikt illustrert, perm trukket i vintage shirting med gullfoliert preg.» Slik sett blir boken, som materiell gjenstand, som en art metaverk å regne – en litterær skulptur; en bok om en bok utformet med løpende referanser til, og estetisk konvergent med, sitt eget motiv. Som en liten gave inneholder smussomslaget, om man vender det, Michael Wolgemuts berømte motiv Imago mortis, Dødsbildet. Man føler seg nærmest, nå og da i innforlivede leseøkter, usedvanlig nær kildematerialet, som var det Nürnbergkrøniken selv man sitter og leser. Det er også en designtriumf.

Med skyhøy produksjonsverdi, fantastiske illustrasjoner, og et særdeles solid håndverk er Imago Mundi, til tross for noe asymmetriske avgjørelser når det gjelder bokens fokus og tyngdepunkt, et praktverk som det er oppløftende å se utgitt på norsk.