Utidsmessig hilsen

Nils-Aslak Valkeapää Helsing frå Sameland, 2022, Pax Forlag. Omslag: Akademisk Publisering. Foto: Rolf Chr. Ulriksen/Aftenposten/NTB.

Hvor relevant skal vi kreve at en nyutgivelse av en politisk pamflett fra 51 år tilbake skal være? Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapääs Helsing frå Sameland har fortsatt verdi, selv om deler har gått ut på dato.

BOK
Nils-Aslak Valkeapää
Helsing frå Sameland
Pax Forlag, 2022
Omslagsdesign: Akademisk Publisering

Áillohaš / Nils-Aslak Valkeapää (1943-2001) var en multidisiplinær kunstner, vesentlig selvlært, fra finsk side av Sápmi. Poesi, maleri, joik og urfolksaktivisme inngikk i et holistisk kunstnerskap, der han skapte helhetlige universer [red. se tidl. omtale i Kunstavisen]. «Helsing frå Sameland» er en ny utgave av den norske utgaven fra 1979, oversatt fra den finske utgaven fra 1971. Sjangermessig er det benevnt som politisk pamflett på forsiden, og spørsmålet er om den har noen relevans i dag, og for hvem.

Bakgrunnen for pamfletten
Temaer som behandles i kapittelform er blant annet laksen, snøskuteren, joik, kunst, religion, samisk språk og forholdet til andre urfolk. Valkeapää har skrevet fra innsiden av den samiske kulturen, med førstehånds, intim kjennskap til reindriftskulturen spesielt – kulturen som han vokste opp i. Henvisninger til politiske og samfunnsmessige forhold på 1960- og 70-tallet ekskluderer imidlertid, til en viss grad, de fleste lesere født etter 1975. I forordet, som er nyskrevet for den norske utgaven, stilet som en advarsel, adresserer han sin ungdommelige harme som bakgrunn for pamfletten. Skrivestilen er direkte, tidvis smaksatt med syrlig sarkasme og ironisering over majoritetssamfunn og kapitalisme. Jeg synes det gjør teksten mer velsmakende.

Sett gjennom et tidsvindu
Det er forståelig at Nils-Aslak Valkeapää skrev en slik bok i 1970-71. Samenes stilling var langt verre i Norden da enn nå, selv om samiske områder og rettigheter i dag er under sterkt press under den grønne kolonialismen. Likevel må jeg konstatere at de fleste tekstene begynner å gå ut på dato, lik melk som har syrnet. Det er ingenting galt med å drikke sur melk; tvert imot er syrnede melkeprodukter både sunne og gode. Men når du forventer fersk melk, vil du ikke ha klumper i glasset. Når boka likevel er lesverdig, er det fordi deler av boka formidler viktig, grunnleggende kunnskap om den nord-samiske kulturen, sett gjennom et tidsvindu. I 2023 blir jeg fortsatt overrasket over det lave kunnskapsnivået om samiske forhold blant folk i Norge, og en lett tilgjengelig bok som dette kan være en del av kuren, riktignok bare for de som ønsker å lære mer. Når jeg formidler samisk historie for elever på videregående skole erfarer jeg hvor viktig det er å gå grunnleggende til verks, og enda viktigere: å gi dem en nysgjerrighet til å oppsøke mer kunnskap.

Nils-Aslak Valkeapää var den mest kjente poeten gjennom tidene i Sápmi, kronet med Nordisk Råds litteraturpris i 1991, men han skrev lite sakprosa. «Helsing frå Sameland» var en av de første sakprosa-/essays skrevet av en same som nådde en større offentlighet i Finland, deretter i Norge. Det var ikke først og fremst på grunn av den litterære kvaliteten. Tidens tann har tæret på mangt, og Valkeapääs kommentarer til samtidige forhold i Finland, men også forhold innen reindriften, er vanskelige å forstå for de som ikke kjenner referansene.

De siste kapitlene handler om kolonialisme, samarbeid og likheter urfolk mellom, og er de beste og mest relevante i boka. Valkeapää er ofte personlig, og her gir han innsikt i sine egne opplevelser som utsending til det første møtet i Word Council of Indigenous Peoples i 1975.

Når boka er lukket, sitter jeg igjen med et ønske om å tilegne meg større kunnskap om mannen og kunstneren Nils-Aslak Valkeapää selv. Noen biografi finnes dessverre ikke.

Spark til forlaget
Å utgi «Helsing frå Sameland» på nytt virker som et forsøk på å ri på en bølge av ny interesse for samisk litteratur, musikk, filmer, kunst, der en renessanse av pionérene inngår. Boka er det motsatte av påkostet, for å si det slik. Forlaget burde gjort en nyoversettelse fra originalutgaven på finsk, gjort bedre korrekturarbeid, og utstyrt den med et klargjørende etterord som kommenterer forholdene i enkelte kapitler. De har tross alt hatt en del år på seg siden forrige utgave.

Boka best supplert av ny film
Den dagsaktuelle filmen «La elva Leve» handler om begivenheter som fant sted samtidig og like etter at boka kom ut i Norge, og jeg kan ikke lese «Helsing frå Sameland» uten å se den i sammenheng med filmen. Kampen mot naturtap og industriutbygging i samiske områder er fortsatt brennaktuelt, med tanke på blant annet Fosen- og Repparfjord-sakene.

Jeg drister meg til å anbefale nyutgivelsen til personer over 50, men utbyttet er nok best om man også ser filmen, og leser «Helsing frå Sameland» som det saksinnlegget i debatten om «samespørsmålet» det var ment som, i 1971.

    Stikkord