fbpx Nils-Aslak Valkeapää Henie Onstad Kunstsenter

Samisk førstekunstner

Nils-Aslak Valkeapää, Uten tittel (Birds), foto © Nils-Aslak Valkeapää / Stiftelsen Lásságámmi. Foto: Nils-Aslak Valkeapää
Tonen for den retrospektive, strålende utstillingen med Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš (1943-2001) settes an allerede på utsiden av Henie Onstad Kunstsenter. En lavmælt joik leder publikum inn i studiosalen og videre inn i storsalen.  

Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš
Henie Onstad Kunstsenter
Står til 10. janaur 2021

Nils-Aslak Valkeapää, 1973. Foto: Unto Järvinen / Helsingin Sanomat.

Joiken er hentet fra multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää & Su Juoigan Doakk´s LP-plate «Juogaimat» fra 1973. For et bredt, voksent publikum er Valkeapääs joik kanskje best kjent fra åpningen av OL på Lillehammer i 1994. Et film- og musikkinteressert publikum kjenner også til at Valkeapää komponerte musikken til den samiskspråklige storfilmen «Veiviseren» (1987), der han selv medvirket i rollen som Siida-Isit.

Sterk i det tverrkunstneriske

Gjennom utstillingen presenteres vi fortløpende for både musikeren, komponisten, dikteren, aktivisten, fotografen, billedkunstneren og mannen bak en rekke artist books, Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš  (Áillohaš er navnet Valkeapää selv foretrakk brukt om seg selv). 

I den tomme, mørklagte studiosalen, som er første stopp på utstillingsrunden, eksponeres publikum for en multimedia-installasjon basert på Áillohaš  hovedverk, boken «Solen, min far».  Den består av 575 dikt og kulturhistoriske fotografier – flere av dem, uhyggelig nok, tatt i etnografisk eller rasebiologisk øyemed. Áillohaš samlet selv inn disse fotografiene fra arkiver i Europa, USA og Norden. 

Fra venstre: Fra Studiosalen i utstillingen Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš. Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter. Fra Studiosalen i utstillingen Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš. Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Å oppholde seg inne i den mørke salen der lysbilder tatt under nevnte omstendigheter vises i taktfast skifte på veggene, samtidig med at det store diktverket klinger i ord og toner fra høyttalerne på samisk, er gripende. Det er vakkert og vondt på samme tid. «Solen, min far» beskrives i dag som samenes nasjonalepos og det var denne boken Áillohaš i 1991 vant Nordisk Råds litteraturpris for. Utdelingen av prisen ble i sin tid TV-overført, og opptaket av Áillohaš protest – og den utsendte norske delegasjonens flaue respons på denne – er å se på en av de fire videoskjermene i utstillingen. 

Et mangfold av uttrykk

Utstillingen viser videre arbeider av den aktive fotografen gjennom 40 år: en serie nærbilder av natur med tittel «Abstrakter», og en rekke fotografier av de mange – 8 i alt – samiske årstidene, den spesielle samiske faunaen, floraen, fjellene og fjordene. 

Fra venstre: Nils-Aslak Valkeapää, Uten tittel (Birds), foto © Nils-Aslak Valkeapää / Stiftelsen Lásságámmi. Foto: Nils-Aslak Valkeapää.  Nils-Aslak Valkeapää, Uten tittel (Birds), foto © Nils-Aslak Valkeapää / Stiftelsen Lásságámmi. Foto: Nils-Aslak Valkeapää

Også en rekke fargesterke malerier i akryl, inspirert av helleristninger og runebommer samt motivene fra samisk religion og verdensbilder er med i utstillingen – ikke alle er like interessante. Flere av dem står seg imidlertid svært godt, som triptyket under.

Fra venstre: Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš:«Uten tittel(Triptyk)», 1987, akryl på lerret © Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš.  Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš:«Uten tittel(Triptyk)», 1987, akryl på lerret © Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš Foto: Susanne Hætta/The Lásságámmi Foundation.  Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš:«Uten tittel(Triptyk)», 1987, akryl på lerret © Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš Foto: Susanne Hætta/The Lásságámmi Foundation

En av tusjtegningene fra formative år med tilsvarende motiv fra samiske verdensbilder, imponerer også stort: «Da bodde solen hos oss» (1974). Den avlange, uttrykkssterke tegningen «avbilder» et folk og et samfunn med en levende forståelse av menneskets plass i verden, en egen kosmologi og egne religiøse autoriteter. I komposisjonen invaderes nevnte folk og samfunn av en flokk svart- og hvitkledde mennesker anført av en prest med et kors i hånden. «Da bodde solen hos oss» er bare et varlig og ekspressivt bilde på et lite stykke papir, men det evner like fullt å gjøre høyst levende det utilgivelige overgrepet mot samene som foregikk over mange, mange år. 

Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš: «Da bodde solen hos oss», 1974, tusj på papir © Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš Foto: Mona Gjessing

En bevisst holdning til egen kunst og urfolkskulturer

I utstillingen vises i alt 150 arbeider av Áillohaš . De er stort sett innlånt av samlinger i Sápmi, av familie, kunstnere og venner. Ikke ville Áillohaš ha gallerist, ikke ville han selge sine kunstverk til museer eller samlinger utenfor Sápmi. Han ville at samene selv skulle ha eierskapet til hans verk. En historisk betinget mistillit til storsamfunnets vilje til å ta vare på en genuin samisk kultur, lå kanskje til grunn for den forut nevnte holdningen. Áillohaš var for øvrig sentral i oppbyggingen av både Samisk kunstnerforbund og Samisk forfatterforening. Han var også, slik man kan lære av de mange informative veggtekstene i utstillingen, med på å initiere Påskefestivalen i Kautokeino – en arena for moderne samisk musikk, poesi og billedkunst. Áillohaš var i en periode dessuten koordinator for kulturprosjekter innen det nå nedlagte Verdensrådet for urfolk.  

En stemme verdt å lytte til

«Urfolksfilosofi kan føles som romantikk, koketteri og naivt. Like fullt kan samer, som urfolk, komme med «reddende livsfilosofi» i en tid hvor vi er del av en miljø- og klimakrise vi bare aner konturene av», skriver kurator Geir Tore Holm innledningsvis i sitt katalogessay «I møte med landskapsmaleren Nils-Aslak Valkeapää». Sammen med medkurator Lars Mørch Finborud har Geir Tore Holm – uavhengig av om publikum åpner seg for en «reddende livsfilosofi» eller ei – en gang for alle gjort publikum fullt ut oppmerksom på det kraftfulle kunstnerskapet til Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš. 

mona.gjessing@kunstavisen.no

Stikkord