En forsiktig begynnelse

Kistefos, Jevnaker
«Has My Place Forgotten Me?»
Gruppeutstilling kuratert av Noor Bhangu
Står til: 13. oktober

Den nye utstillingen på Kistefos, Has My Place Forgotten Me? er første utgave av museets treårige satsning på unge kuratorer, kalt Springbrett. Kistefos annonserte en åpen utlysning tidligere i vinter, der folk mellom 21-35 år kunne søke om å få lage en utstilling med utgangspunkt i samlingen til Christen Sveaas’ kunststiftelse. Kuratoren Noor Bhangu vant utlysningen med en utstillingsidé om «migrantestetikk». Hun fikk oppdraget midt i mai, og utstillingen åpnet forrige fredag. Tre måneder er ikke veldig lang tid å lage utstilling på, så hvordan har resultatet blitt?

Bhangu er for meg et ubeskrevet blad, men hun har en mastergrad i kuratorstudier fra University of Winnipeg, og en påbegynt doktorgrad i kommunikasjon og kultur ved et annet universitet i Canada, i Toronto. For tiden arbeider hun med å lage en utstilling på Nasjonalmuseet om «skeiv islamsk kunst». Det var en kompetent jury som falt ned på valget av Bhangu, bestående av OCA-direktør Ruben Steinum, kurator ved ARoS Aarhus Kunstmuseum, Isabella Maidment, kunstner Apichaya Wanthiang og William Flatmo, som er direktør for Christen Sveaas’ Kunstsamling. Flere støttespillere har deltatt i Springbrett, Sparebankstiftelsen DNB har blant annet gitt en treårig støtte, og det virker som Kistefos knytter en del prestisje til prosjektet.

Likevel er selve utstillingen litt bortgjemt og vises i et langt smalt rom oppe i andre etasje av bygningen «Nybruket». Her inne har Bhangu fått plass til ikke mindre enn tretten omfangsrike arbeider av tretten vidt forskjellige kunstnere. Det mest iøynefallende verket står midt på gulvet, og er en lang, smal trillebår laget i tre, Migration Rickshaw for Sleeping, Building and Praying (2013) av kunstneren Theaster Gates. En sammenrullet madrass balanserer komisk på toppen av det hele, som om noen har stablet hele livet og alle eiendelene sine på den vesle trillebåren. Bak trillebåren henger et fotografi fra Ahmed Umars etter hvert kjente serie Carrying the Face of Ugliness (2018), der Umar poserer foran skaphomofile i Sudan, og liksom påtar seg skammen og belastningen ved å være åpen om sin seksualitet.

Mens disse to arbeidene forteller «Sterke Historier» fra det globale sør, er det vanskeligere å forstå forbindelsene mellom mange av de andre arbeidene i utstillingen. Blant annet vises et maleri av Gardar Eide Einarsson, Tarp (Black 2) (2014), av en presenning som dekker nesten hele bildet. Presenningen gir inntrykk av å skjule det egentlige maleriet, som vi ikke får se. Fredrik Værslev har også fått plass med et lerret spent ut fra rammen i en pyramideform, Untitled (2018). I tillegg vises et lett gjenkjennelig landskapsbilde av Anna Eva Bergman, bestående av gullforgylte bokser mot en grå bakgrunn; en liten vev av Hannah Ryggen med to figurer, en sort og en hvit; og et større maleri av Kjell Torriset, med en stor molefonken sebra foran et spredt bylandskap nattestid, Considering the Zebra (2008).

En krevende nylesning
Det kan godt hende at disse kunstverkene kan fortelle oss noe nytt om migrasjon, men så vidt jeg vet er det ingen som tidligere har plassert kunstnere som Einarsson og Værslev i en slik sammenheng. Kunstnerskapene deres dreier seg i stort om en kjølig, cool og konseptuell forhandling med maleriet. Den type re-kontekstualisering og nylesning av disse kunstverkene som Bhangu tar til orde for er krevende. Påstanden om en egen «migrantestetikk» forblir uklar, den lille utstillingsteksten er skrevet på fortettet, akademisk språk. «Has My Place Forgotten Me?» er en utstilling der kuratoren forsøker å si noe komplisert på vel liten plass, og med knapp tid til rådighet. En forberedelesestid på to-tre måneder er lite når oppgaven er å sette seg inn i en stor kunstsamling og hoste opp en ny utstilling.

Men selv om utstillingen er sprikende, setter Springbrett fingeren på et problem: i dag finnes det få steder der yngre, ikke-etablerte kuratorer kan lage utstillinger og delta i kunstnerisk programmering. Kuratorene på de store museene våre sitter gjerne på jobben sin til pensjonsalder. Det opprettes svært få nye stillinger med kuratorisk eller kunstnerisk ansvar, og når institusjonene lyser ut stillinger er det i hovedsak i kategorien formidling og markedsføring. 

Gi dem bare mer tid og plass
I Oslo virker det dessuten vanskelig å få seg arbeid på de mindre og mellomstore visningsstedene, ettersom disse stedene også har blitt mer profesjonalisert. Med økt profesjonalisering følger økte krav til ledelse og økonomistyring. For å få en jobb og et oppdrag kreves det erfaring, men hvordan skal du få erfaring når alle stillingene krever … erfaring? Legg til den sørgelige trenden der nye museumsledere ikke rekrutteres fra kunstfeltet, og utsiktene for såkalte «kuratortalenter» blir ganske grå, – i hvert fall i de store byene. Til denne situasjonen er Springbrett et velkomment bidrag, men satsningen virker samtidig litt bortgjemt, som om museet ikke helt har turt å forplikte seg. Det er lov å håpe at Kistefos gir neste års unge kurator mer tid og plass.