Over havet

Oslo
Fotografiens hus 
Duy Nguyen 
The Sea that Swallows
Står til 30. juni

Utstillingene på Fotografiens hus viser ofte sosialt engasjert fotografer som arbeider i skjæringspunktet mellom dokumentar- og kunstfoto. Tidligere i vinter viste for eksempel Iselin Kristiansen utstillingen med den forklarende tittelen Sexarbeidere er mennesker (for faen!). Mens fotojournalist Javad Parsa viste en utstilling med bilder av eksiliranere i høst. Denne juni-måneden er turen kommet til Duy Nguyen. Han arbeider i større grad med et kunstnerisk fotografi, med utgangspunkt i havet og historien til vietnamesiske migranter. 

Nguyen (f.1989) er utdannet art director og har jobbet innen design, kommunikasjon og med motefotografi. Senere har han beveget seg over til kunstfeltet. I 2021 deltok han på Høstutstillingen og denne våren deltar han på Vårutstillingen på Fotogalleriet. For tiden har han dessuten et kunsteropphold på kunstnerhuset Bethanien i Berlin, i regi av Office for Contemporary Art (OCA). 

Utstillingen på Fotografiens hus er Nguyen første enkeltpresentasjon og består av 21 arbeider som alle er laget i år. De fleste av dem er bilder på lerret, og de er iøynefallende hengt opp i spenn mellom blå nylontråder. I tillegg viser han enkelte sammensatte objekter: et akvarium med en liten seilskute i miniatyr; en merkelig plastikkpose med sjøvann og -gress, og en karaokeinstallasjon, med et podium, en mikrofon og en musikkvideo besøkende kan synge til. Karaokevideoen, The Sea that Swallows, har et melankolsk, elektronisk lydspor. Vi ser veldig blå, litt kornete bilder, de ligner analog video, hav og bølger skyller over skjermen, sammen med enkelte nærbilder og portretter.

Musikkvideoen sender tankene til 80-tallet, og det samme gjelder de 18 bildene Nguyen viser i utstillingen. Alle er i sort-hvitt og har et litt rått, ekspressivt og inderlig formspråk. Som for eksempel bildet av ensom naken mann som kryper sammen i fosterstilling. Andre steder ses megetsigende vannpytter og -dråper à la Tom Sandberg. I Want to Swim Again [red. til høyre i bildet over] er et halvportrett av en mann som holder hendene på brystet og kaster hodet bakover mot lyset øverst i bildet. Det får meg umiddelbart til å tenke på Fin Serck-Hanssens fotoserie Underwater (1987).

Mens spesielt Serck-Hanssen arbeidet med et upolert uttrykk i opposisjon til datidens streite gråtone-fotografi, synes Nguyen å kritisere samtidens digitale visuelle kultur, som ofte består av svært tydelige, umiddelbart gjenkjennelige bilder. Med en egen teknikk arbeider han for å gjøre bildene uklare. Så vidt jeg forstår trykker Nguyen fotografiene sine først på papir, før han legger papiret med fuktig blekk på undersiden av et lerret som han deretter maler over med akryl, og slik overføres blekket fra arket til lerretet. I denne prosessen forsvinner mye av fotografiets informasjon, linjer og omriss. Bildene får mer tekstur og en skimrende overflate, og det blir dessuten vanskeligere å se hva de forestiller.

I enkelte av bildene kan jeg skimte det jeg tror er omriss av skip og andre fartøy. Det stemningsfulle All of You er ganske abstrakt, men ligner en horisont der hav og himmel møtes, ved morgengry eller solnedgang. Jeg leser bildene som en slags uklare, vage minnebilder fra en reise til havs. Det er i tillegg interessant å tenke på bildene i forbindelse med migrant-temaet som Nguyen trekker opp. 

Noe av det første Vestlige myndigheter gjør i møte med migranter er å identifisere dem. Men flyktninger kan ha gode grunner til å skjule sin identitet. Med overføringen av fotografiene til lerretet, uttrykker Nguyen skepsis til fotografier som identifiserer. Selv om utstillingen viser flere figurer, ser vi aldri ansiktene deres skikkelig. Det blå Sea Mother er for eksempel et stort nærbilde av et ansikt (100x100cm), men den tåkete skikkelsen flimrer på lerretet og er likevel ikke til å kjenne igjen. 

Jeg får ikke helt tak på hva Ngueyn forsøker å kommunisere når han har hengt bildene med sine blå tråder. De sammensatte objektene i utstillingen fremstår også vel fikse. Men flere av bildene, med sitt utsmurte uttrykk er spennende. Nugyens uklare bilder får meg til å konkludere at det han fotograferte var betydningsfullt, men samtidig avslørende og potensielt skadelig. Kanskje kan de utydelig bildene sies å illustrere den knipen flyktninger befinner seg i. Flyktningen må gi slipp på sin tidligere tilværelse, og på livet i hjemlandet som forfulgt. Men det er ikke mulig å flykte fra seg selv. Ved å forvrenge fotografiene fra reisen over havet, reflekterer Nguyen hvordan flyktningen kan være nødt til å forandre sin egen historie og identitet for å komme seg videre.