Forbløffende samtidig

BLAKER
Warren Brodey: Earthchild – A Time Journey 
Guttormsgaards arkiv
Står til 31. august

Folk i alle aldre hadde møtt opp til åpningen av utstillingen Warren Brodey: Earthchild – A Time Journey på Guttormsgaards arkiv på Blaker forrige lørdag. Utstillingen puster nytt liv i boken Earthchild, som den nå 101 år gamle Warren Brodey skrev i 1974, om hvordan teknologien fordummer og avstumper det menneskelige sanseapparatet. Vi trenger en radikalt annerledes teknologi som ikke bare forstår tall, men hele den rike menneskelige, sanselige og psykologiske erfaringen, hevder Brodey. Etter 20 år med såkalt smarte hjelpemidler, som stjeler vår konsentrasjonsevne og oppmerksomhet, fremstår disse tankene med brennende aktualitet.

Utstillingen i det gamle meieriet på Blaker er laget av Karin Nygård og Ellef Prestsæter. I åpningstalen omtalte sistnevnte seg selv som «Nasjonalmeierist», og med sin smittende entusiasme har Prestsæter en helt egen evne til å lage den typen skarpe, kompromissløse utstillinger som jeg skulle ønske våre store, velfinansierte museer lagde flere av. Spesielt sympatisk denne gangen er samarbeidet på tvers av generasjoner, mellom Nygård og Prestsæter og hundreåringen Brodey, som selv var til stede under åpningen.

På åpningen holdt forsker og podkast-vert Evgeny Morozov et foredrag om Brodeys mangslungne karriere. Brodey er født i Toronto i 1924, og arbeidet lenge som psykiater og familieterapeut i USA. På 1960-tallet deltok han i en forskningsgruppe ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston, som forsket på det nye fagfeltet kybernetikk. Snart ledet Brodey et særdeles eksperimentelt laboratorium ute i skogene i New Hampshire, der målet, slik jeg tolker Morozov, var å utvikle teknologi og objekter som kunne forstå mennesket slik en psykoanalytiker forstår sin klient. I dokumentaren Telling the Fish about Water (1970), som vises på Blaker, får vi flere glimt fra dette laboratoriet, befolket av vitenskapsmenn, øko-hippies, nakne damer og veteraner fra Vietnamkrigen. Selv har Morozov skrevet en doktoravhandling om Brodey ved Harvard i USA. 

Verkslisten på Blaker er kort. Utstillingen består av et lite bibliotek relatert til Brodeys forfatterskap, i tillegg til den nevnte dokumentaren, et videointervju og noen bilder. Det er likevel mye å tenke på her. Ikke minst har Nygård, Prestsæter og Brodey utviklet en nettside der vi kan bli med på trioens høytopplesning av Earthchild. Den interaktive nettsiden setter Brodeys filosofi, om å aktivere så mange av sansene som mulig, ut i live. I en liten videospiller kan vi både se og høre på opplesningen. Videoen er tekstet på en måte som gjør det enkelt å spole, og flere lenker og andre finesser letter navigeringen. Nettsiden gjør boka oversiktlig, den åpner seg opp.

Det er fascinerende å lytte til diskusjonen mellom Brodey og Prestsæter. Innimellom hører vi forfatteren streve med å forstå hva det var han mente for 50-60 år siden: «that doesn’t make sense!» Andre steder finner de i fellesskap frem til tekstens betydning, og det er ikke bare lærerikt, men rørende å høre denne samtalen på tvers av tid og generasjoner. Brodey snakker spesielt om barnets nysgjerrighet. Han hevder barn, for å få med seg alt det nye og ukjente som skjer omkring dem, bruker sansene mer aktivt. Men denne måten å sanse på er noe vi gradvis avlærer barnet, sier Brodey. Istedenfor trener vi dem til mer «effektive» kommunikasjonsfomer, slik at de kan «become stupid, like grown-ups.»

Hva slags teknologi er det som ikke fordummer? I sitt foredrag snakket Morozov om en boks Brodey forsøkte å utvikle, som man stakk hånden inn i. Der inne ble hånden omsluttet av et plastelina-lignende materiale som responderte på berøring. Boksen skulle fungere som en telefon, som gjorde det mulig å «snakke» med håndtrykket med personen i den andre enden. En slik teknologi er langt mer intim enn de sterile dingsene vi vanligvis omgir oss med, og Morzov brukte en metafor om å bade for å beskrive den. Teknologien må være et organisk miljø som vi kan svømme i: som ikke bare responderer på våre fingertrykk, men avleser våre gester, kroppstemperatur, lukt og stemmeleie – den må forstå hvordan vi tenker og hva vi vil. Dagens kunstige «intelligens» er opptrent på enorme mengder data, men den aner ikke hva det vil si å være et menneske. ChatGPT har aldri sett et bilde eller kunstverk! Hvordan skal en så «dum» teknologi egentlig kunne hjelpe oss?

Warren Brodeys 50 år gamle kritikk er forbløffende samtidig, og jeg må passe meg for å ikke tippe over i hallelujastemning. Ideen om å utvikle mennesket til noe fremtidig og bedre, som preger forfatterskapet, klinger mistenkelig. Man kan i tillegg spørre seg om det virkelig er flere ting, mer teknologi vi trenger. Men slike innvendinger kan bidra til å styrke argumentet. Tatt det store oppmøtet på Blaker i betraktning, samt den generelle frustrasjonen over dagens ledende teknologiselskaper, er en mer human og visjonær teknologi sårt etterlengtet.